Archives for category: Uncategorized

Reklamens plass og de kommersielle interessenes dominans i vår urbane hverdag

 

JCDeaux har bokstavelig talt monopol på all reklame i Oslo området. Bergen står nå for tur.  Det er prisverdig at en storby som Bergen har maktet  å skåne byrommet for JCDauxs reklamestrategier. Problemet er for så vidt ikke reklame i seg selv, men at brukerne ikke har noen alternativ. Det først vi Oslofolk får i fleisen når vi skal ta t banen fra erverdige Nasjonalteateret stasjon, en av de mest trafikkerte stasjonsområder i byen, er levende reklame boards i midten av skinnegangen, slik at uansett hvor du står og venter så får du liksom smørt utover hva du skal se på og det midt i fleisen. Øynene dras mot lys og bevegelse så det er omtrent umulig å feste blikket på noe annet ( brotsett fra smarttelefonen da- som også vil ha din oppmerksomhet)

Problemet i Oslo er dermed at i det offentlige rom dvs de høytrafikkerte stedene , der folk står og venter eller tilbringer mye tid, som tbane, buss- holdeplasser, jernbanestasjoner , flyplasser,  finnes tilsynelatende ingen plan for hvordan man skal fordele visuell informasjon . Oslo S er også bombardert med reklame. Hvorfor har ikke lokalpolitikerne noe overordnet strategi her?

Hvor lenge skal man fyre opp under det allerede enorme kjøpepresset?  Finnes det ikke andre ønsker hos politikerne enn at vi skal inn i butikker og kjøpe ting? Da jeg i 2012 var så heldig å få lage temporære kunstverk som skulle plasserers rundt på Oslo S slo det meg og andre deltagende kunstnere hvor stort innpass reklamen hadde. En enorm glassfiber skulptur av en idealisert fotballspiller ble plassert i området i samme tidsrommet som kunstverkene skulle vises. Forvirrende? Var det kunst eller reklame? I tillegg kjørte på den tiden H&M  en massiv plakatkampanje som preget hele synsfeltet hvor enn du gikk.. Nok et sørgelig eksempel på hvordan reklame og kunst

( dessverre ) konkurrerer om folks oppmerksomhet og at det er dårlig kommunikasjon mellom ulike aktører i det offentlige rom.   

Tilbake til Nasjonalteateret stasjon: Det siste nå er å klistre enorme reklamer på de hvite flisveggene på vei opp mot utgangen av stasjonen.  Dvs tapetsere rommet med reklame. Inngår dette i noen overordnet plan?

På Gardemoen er det nesten like ille. Der man står og venter på bagasje er det kun reklame man ser. Kunstverkene er mer eller mindre bortgjemt. Man legger rett og slett ikke merke til kunsten- og reklamen vet å plassere seg , uavhengig av alle kunst- planer.  Hvorfor gis  kommersielle interesser all  definisjonsmakt på en av nordeuropas travleste flyplasser?  Hva med et bibliotek, en botanisk hage,  trim- og lekeapparater?  Grønne lunger? Det er totalt fraværende på Gardemoen. Legg merke til det neste gang du flyr. Hvor mye penger du har brukt før du går om bord.  Det finnes for eksempel ikke en sitteplass når man kommer inn i ankomsthallen som ikke er en del av et serveringssted. 

 

Reklamebransjen med JCDeaux i spissen vet akkurat hvordan de skal få vår oppmerksomhet. Det er bare så synd at de ikke har noen form for konkurranse fra andre aktører og derfor får nærmest fritt spillerom i det offentlige.  Kanskje reklame -og kunst interessentene heller kunne ha snakket sammen og lært hverandre noe istedenfor å prøve å overgå hverandre? For da er det innlysende hvem som vinner;  JCDaux -og deres samarbeidspartnere.

 

Gisle Harr billedkunstner samt styreleder i Norsk Billedhoggerforening

Iniativ til aktivitetskunst i offentlig rom i Oslo Kommune , forprosjekt støttet av Kulturetaten,  2014/ Interactive- art  in public space, iniative supported by  the municipality of Oslo, 2014

Kunst i offentlig rom:
Sandesundveien skole, Sarpsborg
Fryd Barnehage, Oslo
Hommelvik Kulturhus ( konsulent )

This Years Model: This Years Model, Kunsthall Grenland 2014

SAMSUNG DIGITAL CAMERA:
This Years Model:

Min utstilling på Trafo Kunsthall er på plakaten til og med 19 mai . Her er et par bilder fra utstllingen

Here´s a couple of pictures from my exhibition  inTrafo Kunsthall, AskerBilde BildeBildeBilde

Kunst og Kunstproduksjon- et forsøk på å nyansere bildet:

I min artikkel om Kunst og kunstproduksjon trykket i  Klassekampen 14 februar ble  noen vesentlige punkter utelatt. Vinklingen ble dermed noe ensidig, noe jeg beklager. Som styreleder for fagorganisasjonen Norsk Billedhoggerforening, ( som representerer kunstnere som jobber innenfor hele det tredimensjonale kunstfeltet ) burde jeg ha presentert et mer nyansert bilde av kunstproduksjon i det jeg beskriver som lavkostland. Hensikten var ikke å svartmale den gruppen billedkunstnere som driver mye av sin kunstproduksjon i land som Kina og Vietnam. Hensikten var å belyse denne praksisen og sette den i et større perspektiv , dvs – stille noen spørsmål ved den markedsorienterte kunstproduksjonen i vår tid samt forsøke å se noen parallelle tendenser innenfor kunstfeltet.

Som det også har kommet frem via en serie medlemskvelder i Norsk Billedhoggerforening, der vi i løpet av 2012 fokuserte på kunstprodusjon -og verksteder i inn- og utland, deriblant i Norden, Italia, Kina og Vietnam, er det opplagt at denne praksisen utgjør et mer sammensatt bilde, der kunstnerne ofte kommer hjem med positive og fagutviklende erfaringer.

Vårt medlem Øyvind Storbekken var tidlig ute med å etablere et samarbeid med vietnamesiske steinhuggerverksteder, noe som har gitt mange positive ringvirkninger både for norske billedhoggere og for steinhoggerverkstedene lokalt. Mange norske billedhoggere har dessuten arbeidet i Kina, uten kun å være ide- leverandører men ved å delta aktivt. Bård Breivik har etter hvert blitt en institusjon i så måte. Ved å følge opp produksjonen av sine kunstverk tett har mange tatt del i produksjonens mange ledd; ved å arbeide på stedet, ved å utveksle erfaringer og utvikle løsninger i samarbeid med de lokale håndverkerne.

Den kulturelle utvekslingen her skal derfor ikke undervurderes.

Det er som sagt viktig at disse aspektene også kommer frem, slik at totalbildet ikke blir så ensidig som det kunne oppfattes i min forrige artikkel.  Man kan for eksempel ha nærhet til produksjonen uavhengig av hvor man er i verden, selv om det er mer krevende å følge opp en prosess som foregår fysisk langt unna.

I tillegg ble undertegnede i nevnte artikkel presentert under tittelen styreleder for Norsk Billedhoggerforeniong, noe som jo er korrekt , men som i denne sammenhengen virker misvisende, i og med at synspunktene og argumentasjonen kun var spissformuleringer fra meg som selvstendig billedkunstner og ikke som talsmann for min fagorganisasjon.

Gisle Harr

Publisert i Klassekampen 14.02.13:

Kunst og kunstproduksjon

Produksjon av kunst kan på mange måter sammenlignes med produksjon av mat:

Matvarer kan ha høy eller lav kvalitet, de er produsert lokalt eller langt unna, de er masseprodusert i store industrielle foretak med ofte mindre bærekraftige produksjonsløsninger og mer eller mindre forsvarlige  produkter, eller laget i småskala bedrifter som i større grad etterstreber grønne produkter og etisk gode forhold for planter og dyr.

Til sammenlikning holder mange kunstverk høy kvalitet;  idemessig , håndverksmessig materialmessig, miljømessig. Andre kunstverk er imidlertid masseproduserte forbruksvarer som har mindre kunstnerisk verdi og er mer forutsigbare, eller stereotype etterlikninger av tidligere kunst.

Kunstverk som  oppfyller idemessige krav kan også være slett utført, eller på den annen side være flott utført men mangle den orginale eller mer dyptgående ideen.

Det kunstverket som først var en god ide kan også bli for polert og miste sin åpenhet og nerve underveis til ferdig verk.

Den progressive kunsten- kunst  som opprør innebærer ofte punkens høylytte og forenklede parolespråk. Her blir alt som sees på som høyverdig forkastet.

Matias Falbakken kan sies å passe inn i denne kategorien, der gaffatape estetiseres på linje med tradisjonalistenes marmor.

Kunstens utførelse og kontekst reflekterer sånn sett kunstnerens ståsted og  livsanskuelse.

Lenge har vi sett monumentalkunst i shiny og glossy materialer med industriell finish-spektakulær og volumøs- i form av monumentalkunst, utsmykninger, museumskunst. Ofte som kulturelt alibi i påkostede næringslivsparker -og bygg, der kunsten fungerer både som inspirasjonskilde og statussymbol.

Astrup Fearnley var tidlig ute for å anskaffe seg en typisk representant for genren:

Jeff Koons. Et verk i porselen som forestiller Michael Jackson sammen med sin lille apekatt, overbevisende produsert av ukjente skulptører/ håndverkere fra lavkostland. Vår egen Bård Breivik flotter seg også med sine storslagne og påkostede materialarbeider, blant annet i form av metallskulpturer , sveiset, drevet ut eller støpt av x antall håndverkere i Kina. En macho- kunst som blir mer overbevisende i tilskuerens øyne jo  større den er og jo mer avansert den er laget.

Slik kan kunstnere i dag sende små modeller over til lavkostland og få verket tilbake fiksferdig for en brøkdel av vestlige produksjonskostnader.

Kunstprosduksjon følger sånn sett  samme mønster som annen vareproduksjon. Det globale markedet styrer. De billigste verkstedene opprettholder og videreutvikler kompetansen inntil de selv skaffer seg underleverandører i andre og enda fattigere land. Slik er kunstprodiuksjon blitt en storindustri, noen vil si –  med imperalistiske undertoner.

De etiske problemstillingene ved å sette bort kunstproduksjonen på denne måten , er selvagt ikke ny. Mens ”lavkostlandene”  før lå langs Akerselva og i andre industristrøk i Norge ble de senere flyttet sydover til Sør Europa og særlig Italia, der norske kunstnere har støpt og hogget ut skulpturer i en årrekke. Man går jo dit kompetansen er så lenge  arbeidskraften ikke er for dyr. Fortsatt står håndverket høyt i hevd i italienske verksteder men generasjoners erfaringer står også der i fare med å dø ut med mindre produksjonsstedene finner nye inntektskilder.

I land som Tyskland, Frankrike og Italia har de tradisjonelle håndverksyrkene knyttet til kunstproduksjon, som bronsestøping, stenhugging og konservering likevel blitt tatt vare på og forvaltet på en annen måte enn her hjemme fordi det er store nok miljøer og større bevissthet rundt verdien av denne kunnskapen .

Midt oppi dette står kunstneren; den edle ridder som skal gi folket sannheten og innsikten, ettertanken og erkjennelsen.  Kunstneren er det nærmeste vi kommer inkarnasjonen av Gud. Kunstnerne blir da også hyllet nærmest som guder, i hvert fall som popstjerner.

Kunstnerens normale hverdag er en annen. Med 8- timers dagen har også kunstneren måtte strukturere -og tilpasse seg. I masseproduksjonens tidsalder har kunsten blitt mer og mer en reaksjon på  komformiteten denne livsstilen innebærer. Et opprør mot det forutsigbare, det tabloide og det uniformerte som gjerne kjennetegner konsum- samfunnet på sitt mest banale.  Reklamens massive kraft som bombarderer hodene våre tar  mer og mer plass i det offentlige rom . Den teknologiske revolusjon som sender visuelle signaler i rekordfart og dermed  blir en ny arena for de kommersielle aktørene som skor seg på ytringstrangen i de sosiale mediene.   Plassen til den frie ytringen utfordres hele tiden av nye reklamefremstøt og strategier. Det er en evig kamp om oppmerksomheten, en kamp der kunsten ofte kommer til kort , hvis den ikke klarer å bli en motstemme-  et alternativ.

På 90- og totusentallet kan man, med dette som klangbunn, grovt sett se to parallelle tendenser i kunsten: den industrielt produserte og glossy kunsten, tilpasningsdyktig i utsmykningssammenheng, prangende, monumental og visuelt slående men samtidig statisk, pedagogisk, ufarlig og næringslivsvennlig.

Den andre retningen er den opprørske kunsten – den som vil vekk fra det industrielle og plettfrie utrykket, derfor blir den den antimonumental og dada inspirert, politisk, miljøbevisst og anti – kommersiell – noe som man ser både  i materialbruk, utførelse og i dens manglende respekt for den gode smak. Denne kunsten går også inn i sosiale  relasjoner – kunsten er ikke lenger nødvendigvis verksorientert men ytrer seg like gjerne gjennom handling  – og blir såkalt relasjonell kunst.

Fortsatt er det imidlertid den verksbaserte kunsten som står for de fleste av kunsterens inntekter og dermed gir kunstnerne anstendig inkom. Så kan man spørre seg om denne kunsten har mistet sin autonome verdi – er ikke kunstneren her blitt en næringslivsvennlig smarting som alle andre på det frie markedet? Med billig arbeidskraft i Kina, tilgang til fancy teknologi og dertil sømløse resultater går kanskje noe av det kunstnerisk genuiene tapt? Vi snakker ikke om kunst lagd på atelieret her, men om industriell produksjon av kunst .Vi nevner i fleng kanoniserte kunstmagnater  som  Jeff Koons, Bjarne Melgaard, Diamen Hirst, Anselm Kiefer, Eilifur Elliasson, Elmgren og Dragseth , som alle driver kunstfabrikker, med  x antall håndverkere – er de ikke fra lavkostland så er de hardtarbeidende kunststudenter, hvorpå heltene selv  kun delegerer – som seg hør og bør for en produksjonsleder i sin egen kunstindustri.

Kunsten kan også – om kunstneren ønsker det- printes ut i 3D formater via vidundere av noen maskiner på høyteknologiske spesialverksteder.

Med denne form for kunstproduksjon som bakteppe; er det betimelig å  diskutere de etiske dilemmaene den moderne kunstnerrollen medfører? Det er lett å bli med i dragsuget men vanskelig å stå i mot, når regningene venter og barna skriker etter nye Ipader. . Kan kunstnere generelt  bli mer bevisst på hva de representerer og hva de ønsker å fremstå som ?

Kan for eksempel kunst i denne kategorien uttrykke  inderlighet og innlevelse eller blir kunsten kun en vare og et  polert trofe skapt for kunstsamlerne eller kommune torgene?  Enten oppdragsgiveren er  privat, statlig eller  kommunal,  er ikke kunstneren forpliktet til å ta stilling til det konsumsamfunnet som han/ hun selv er en del av og som oftest økonomisk avhengig av?

I de alternative kunstneriske praksisene  ligger det noe vesentlig som samfunnet ikke har oppdaget ennå. Problemet i dag er at denne delen av kunstscenen er for intern og dermed ikke når ut.

På den andre siden produseres det monumentalkunst i stor skala men uten at etiske  spørsmål reises rundt produksjonsmetodene.

Et godt alternativ i produksjon av kunst finnes i Fellesverkstedet , et initiativ i Oslo gjort av fagmiljøet selv, der man kan leie seg inn og få profesjonell hjelp til å produsere kunst lokalt, med modell fra suksessmodellen Kunstwerk i Berlin.

Det har nå fått økonomisk støtte og kan inspirere kunstnere til å tenke mer kollektivt og lokalt enn det som har vært vanlig innenfor kunstproduksjon de siste årene.

Gisle Harr

Half Size , Oslo S,   2012

Half Size , Oslo S, 2012