Publisert i Klassekampen 14.02.13:

Kunst og kunstproduksjon

Produksjon av kunst kan på mange måter sammenlignes med produksjon av mat:

Matvarer kan ha høy eller lav kvalitet, de er produsert lokalt eller langt unna, de er masseprodusert i store industrielle foretak med ofte mindre bærekraftige produksjonsløsninger og mer eller mindre forsvarlige  produkter, eller laget i småskala bedrifter som i større grad etterstreber grønne produkter og etisk gode forhold for planter og dyr.

Til sammenlikning holder mange kunstverk høy kvalitet;  idemessig , håndverksmessig materialmessig, miljømessig. Andre kunstverk er imidlertid masseproduserte forbruksvarer som har mindre kunstnerisk verdi og er mer forutsigbare, eller stereotype etterlikninger av tidligere kunst.

Kunstverk som  oppfyller idemessige krav kan også være slett utført, eller på den annen side være flott utført men mangle den orginale eller mer dyptgående ideen.

Det kunstverket som først var en god ide kan også bli for polert og miste sin åpenhet og nerve underveis til ferdig verk.

Den progressive kunsten- kunst  som opprør innebærer ofte punkens høylytte og forenklede parolespråk. Her blir alt som sees på som høyverdig forkastet.

Matias Falbakken kan sies å passe inn i denne kategorien, der gaffatape estetiseres på linje med tradisjonalistenes marmor.

Kunstens utførelse og kontekst reflekterer sånn sett kunstnerens ståsted og  livsanskuelse.

Lenge har vi sett monumentalkunst i shiny og glossy materialer med industriell finish-spektakulær og volumøs- i form av monumentalkunst, utsmykninger, museumskunst. Ofte som kulturelt alibi i påkostede næringslivsparker -og bygg, der kunsten fungerer både som inspirasjonskilde og statussymbol.

Astrup Fearnley var tidlig ute for å anskaffe seg en typisk representant for genren:

Jeff Koons. Et verk i porselen som forestiller Michael Jackson sammen med sin lille apekatt, overbevisende produsert av ukjente skulptører/ håndverkere fra lavkostland. Vår egen Bård Breivik flotter seg også med sine storslagne og påkostede materialarbeider, blant annet i form av metallskulpturer , sveiset, drevet ut eller støpt av x antall håndverkere i Kina. En macho- kunst som blir mer overbevisende i tilskuerens øyne jo  større den er og jo mer avansert den er laget.

Slik kan kunstnere i dag sende små modeller over til lavkostland og få verket tilbake fiksferdig for en brøkdel av vestlige produksjonskostnader.

Kunstprosduksjon følger sånn sett  samme mønster som annen vareproduksjon. Det globale markedet styrer. De billigste verkstedene opprettholder og videreutvikler kompetansen inntil de selv skaffer seg underleverandører i andre og enda fattigere land. Slik er kunstprodiuksjon blitt en storindustri, noen vil si –  med imperalistiske undertoner.

De etiske problemstillingene ved å sette bort kunstproduksjonen på denne måten , er selvagt ikke ny. Mens ”lavkostlandene”  før lå langs Akerselva og i andre industristrøk i Norge ble de senere flyttet sydover til Sør Europa og særlig Italia, der norske kunstnere har støpt og hogget ut skulpturer i en årrekke. Man går jo dit kompetansen er så lenge  arbeidskraften ikke er for dyr. Fortsatt står håndverket høyt i hevd i italienske verksteder men generasjoners erfaringer står også der i fare med å dø ut med mindre produksjonsstedene finner nye inntektskilder.

I land som Tyskland, Frankrike og Italia har de tradisjonelle håndverksyrkene knyttet til kunstproduksjon, som bronsestøping, stenhugging og konservering likevel blitt tatt vare på og forvaltet på en annen måte enn her hjemme fordi det er store nok miljøer og større bevissthet rundt verdien av denne kunnskapen .

Midt oppi dette står kunstneren; den edle ridder som skal gi folket sannheten og innsikten, ettertanken og erkjennelsen.  Kunstneren er det nærmeste vi kommer inkarnasjonen av Gud. Kunstnerne blir da også hyllet nærmest som guder, i hvert fall som popstjerner.

Kunstnerens normale hverdag er en annen. Med 8- timers dagen har også kunstneren måtte strukturere -og tilpasse seg. I masseproduksjonens tidsalder har kunsten blitt mer og mer en reaksjon på  komformiteten denne livsstilen innebærer. Et opprør mot det forutsigbare, det tabloide og det uniformerte som gjerne kjennetegner konsum- samfunnet på sitt mest banale.  Reklamens massive kraft som bombarderer hodene våre tar  mer og mer plass i det offentlige rom . Den teknologiske revolusjon som sender visuelle signaler i rekordfart og dermed  blir en ny arena for de kommersielle aktørene som skor seg på ytringstrangen i de sosiale mediene.   Plassen til den frie ytringen utfordres hele tiden av nye reklamefremstøt og strategier. Det er en evig kamp om oppmerksomheten, en kamp der kunsten ofte kommer til kort , hvis den ikke klarer å bli en motstemme-  et alternativ.

På 90- og totusentallet kan man, med dette som klangbunn, grovt sett se to parallelle tendenser i kunsten: den industrielt produserte og glossy kunsten, tilpasningsdyktig i utsmykningssammenheng, prangende, monumental og visuelt slående men samtidig statisk, pedagogisk, ufarlig og næringslivsvennlig.

Den andre retningen er den opprørske kunsten – den som vil vekk fra det industrielle og plettfrie utrykket, derfor blir den den antimonumental og dada inspirert, politisk, miljøbevisst og anti – kommersiell – noe som man ser både  i materialbruk, utførelse og i dens manglende respekt for den gode smak. Denne kunsten går også inn i sosiale  relasjoner – kunsten er ikke lenger nødvendigvis verksorientert men ytrer seg like gjerne gjennom handling  – og blir såkalt relasjonell kunst.

Fortsatt er det imidlertid den verksbaserte kunsten som står for de fleste av kunsterens inntekter og dermed gir kunstnerne anstendig inkom. Så kan man spørre seg om denne kunsten har mistet sin autonome verdi – er ikke kunstneren her blitt en næringslivsvennlig smarting som alle andre på det frie markedet? Med billig arbeidskraft i Kina, tilgang til fancy teknologi og dertil sømløse resultater går kanskje noe av det kunstnerisk genuiene tapt? Vi snakker ikke om kunst lagd på atelieret her, men om industriell produksjon av kunst .Vi nevner i fleng kanoniserte kunstmagnater  som  Jeff Koons, Bjarne Melgaard, Diamen Hirst, Anselm Kiefer, Eilifur Elliasson, Elmgren og Dragseth , som alle driver kunstfabrikker, med  x antall håndverkere – er de ikke fra lavkostland så er de hardtarbeidende kunststudenter, hvorpå heltene selv  kun delegerer – som seg hør og bør for en produksjonsleder i sin egen kunstindustri.

Kunsten kan også – om kunstneren ønsker det- printes ut i 3D formater via vidundere av noen maskiner på høyteknologiske spesialverksteder.

Med denne form for kunstproduksjon som bakteppe; er det betimelig å  diskutere de etiske dilemmaene den moderne kunstnerrollen medfører? Det er lett å bli med i dragsuget men vanskelig å stå i mot, når regningene venter og barna skriker etter nye Ipader. . Kan kunstnere generelt  bli mer bevisst på hva de representerer og hva de ønsker å fremstå som ?

Kan for eksempel kunst i denne kategorien uttrykke  inderlighet og innlevelse eller blir kunsten kun en vare og et  polert trofe skapt for kunstsamlerne eller kommune torgene?  Enten oppdragsgiveren er  privat, statlig eller  kommunal,  er ikke kunstneren forpliktet til å ta stilling til det konsumsamfunnet som han/ hun selv er en del av og som oftest økonomisk avhengig av?

I de alternative kunstneriske praksisene  ligger det noe vesentlig som samfunnet ikke har oppdaget ennå. Problemet i dag er at denne delen av kunstscenen er for intern og dermed ikke når ut.

På den andre siden produseres det monumentalkunst i stor skala men uten at etiske  spørsmål reises rundt produksjonsmetodene.

Et godt alternativ i produksjon av kunst finnes i Fellesverkstedet , et initiativ i Oslo gjort av fagmiljøet selv, der man kan leie seg inn og få profesjonell hjelp til å produsere kunst lokalt, med modell fra suksessmodellen Kunstwerk i Berlin.

Det har nå fått økonomisk støtte og kan inspirere kunstnere til å tenke mer kollektivt og lokalt enn det som har vært vanlig innenfor kunstproduksjon de siste årene.

Gisle Harr

Reklamer