Liste over artikler : 

Flyplassen –konsumfelle og åndelig ørken  ( publisert i Klassekampen 04.02.15 )

Reklamens plass og de kommersielle interessenes dominans i vår urbane hverdag ( 09.01.14 )

Nasjonalgalleriet liksom?  ( 31.10.13 )

Kunst og kunstproduksjon (publisert i Klassekampen 14.02.12 )

Hvem eier Munch?  ( 2013 )

Byggemania ( publisert i Klassekampen 23.03.12 )

Minnesmerke på Utøya – et nasjonalt anliggende (2011 ) 

Oslo- byen med hjerte for kunst?  (2011)

Ujuryert kunst – en uting  ( 2011 )

 Min far maleren  ( 2010 )

Revitalisering av  plasser med nedlagte fontener, nedsenkninger  eller bassenger ( 2008 )

—–

 

 

Flyplassen –konsumfelle og åndelig ørken  15.01.15  (Klassekampen 04.02.15, i forkortet versjon)

Flyplassen –konsumfelle og åndelig ørken

 

Det er underlig hvis man tenker over det, i dag hvor mange flyr ofte, vi tilbringer mer og mer tid her, på disse evinnelige flyplassene- for hvem er det som husker oppholdet på en flyplass med glede eller noe annet enn venting, køer, dyre kafeer og butikker som er mer å regne for kjøpefeller?

Det er hver gang, og særlig på Gardermoen, Norges stolte knutepunkt for flytrafikk at jeg sitter igjen med den samme tomhetsfølelsen. Vel og merke kan jeg rusle rundt i bokhandelen på jakt etter pocketbøker, det var her jeg kjøpte Simen Ekerns glimrende Roma- bok (- til dumpingpris!). Men jo mer jeg har reist, frivillig eller via jobb, har jeg lengtet eter at flyplassmiljøet skal gi meg noe mer. En kaffe og en bok er ikke å forakte, men hvor lenge man tilbringer tiden og hvor mange man reiser sammen med har mye å si for behovene som melder seg. Etter en halvtime, eller time med en bok er det tid for mat eller drikke. Da kan man velge og vrake blant muligheter og bli ruinert hvis man skal ha drikke til maten. For et glass øl er like dyrt som en rumensk månedslønn. Her profiterer utsalgsstedene på at vi alle er i flyplassfella. Vi har intet valg. Sånn sett fungerer flyplasser som en stat i staten, eller et frivillig fengsel, der vi vær så god får ta til takke med det de har å tilby.

 

Men egentlig så er disse travleste og mest moderne knutepunktene i vår reise- hverdag ikke kommet lengre enn til steinalderen, opplevevelses- messig sett. For alle reisende barnefamilier finnes det ingenting, bortsett fra en eneste sklie som ser ut som et lite fly. Morsomt en til to ganger- og inntil du er fylt fem. Og barn som er så avhengig av fysisk aktivitet! I ankomsthallen finnes ikke sitteplasser utenom kafeene ( !!). Jeg spurte i informasjonen om man måtte kjøpe noe for å sitte i kafe områdene- men neida, det måtte man ikke. Men hva slags signaler gir dette? At man burde sette seg på kafe? Hvem spiser matpakkene sin på kafe? Det står ingen oppslag om hvorvidt dette er mulig noe sted.

 

Andre opplevelser og muligheter

Kan man tenke seg skape et flyplassmiljø som gir rom for andre opplevelser enn å spise, shoppe eller vente? Nei- for det betyr utgifter. Alt som ikke er innbringende er tydeligvis ikke i tråd med flyplassens interesser. Man blir kun sett på som en konsument. Legg merke til dette: På en flyplass finnes ikke en grønn plante. Ikke levende i hvert fall. Hva er grunnen til dette? Planter krever stell. Stell koster penger. Det finnes ingen gratistilbud. Ikke et bibliotek ( som ville vært genialt ) eller sted for bytte av brukte bøker, ikke noen form for opplevelses sentre. Hva med et lite museum med fokus på flyhistorie? Hva med en utstilling om Norges historie, eller om Norge i verden, internasjonalitet , etnisitet, Nobels fredspris, norske oppdagelsesreisende, samisk kultur, hva som helst…. ? Hva med gratis trim apparater? Sauna? Sjakk bord, pingpong, biljard. En musikklounge, en kino? Vi venter og venter, men ingenting av dette finner vi. Steder hvor man kan lage ting- barneverksted, legorom, osv. Finnes ikke. Er det praktiske grunner til at man ikke skal avledes? Glemme tiden? Men når flyet er to – tre timer forsinket og man bokstavelig talt må slå tiden i hjel ?

 

Kunsten på Gardermoen

Et sørgelig og litt glemt kapittel er kunsten på Gardermoen. Det var mye omtale av den da flyplassen åpnet, av hvor fantastisk og grensesprengende den var. Det finnes ingen informasjon om kunsten i dag ( i hvert fall ikke synlig ). En liten veileder hadde vært på sin plass. Her kan man surre rundt på Gardermoen i evigheter uten å få øye på noe annet enn en lysende mann på en sort tavle, om man er heldig- noen fargede tråder som henger ned fra taket, eller i beste fall Per Inge Bjørlos abstrakte skulptur som er stor og synlig- og grå som det meste av interiøret. Tittehullene nedfelt i gulvet ved bagasjeutleveringen kan man også se – men de inneholder noe stusselig som liksom skal forestille kunst men som minner mer om et venstrehåndsarbeid . Ellers består flyplassen av store ubrukte himlinger og veggflater. Hva med å invitere til temporære prosjekter? Lage Norges største ( og mest besøkte !) galleri? Men der kunsten ikke er synlig vet reklamebransjen å ta plass. Overalt der det ventes får man store lysende boards i trynet. Hva sier kunstplanen om plassering av andre visuelt påtrengende utrykk sammen med kunst? Jeg mener å huske at det ble brent av noen titalls millioner på kunsten her ute- men hvor har den gjemt seg hen? Hvor ble den av? Noe sier meg at de kunst- ansvarlige fuglene er fløyet og at kunsten må klare seg på egenhånd, dvs må finne seg i å bli overdøvet av all annen visuell støy, eller sakte men miste interesse fordi den fungerer såpass dårlig i utgangspunktet.

Så Gardermoen – vår største flyplass og mest overprisede turistfelle kan muligens gi magen en metthetsfølelse mens vi venter, men med dagens fokus på materielle behov kan den ikke stoppe den gnagende sulten etter åndelig føde, etter psykisk og fysisk stimulans og aktivitet- og nå tror jeg at jeg snakker på vegne av reisende i alle aldre og samfunnslag.

 

GH

 

Reklamens plass og de kommersielle interessenes dominans i vår urbane hverdag ( 09.01.14 )

JCDeaux har bokstavelig talt monopol på all reklame i Oslo området. Bergen står nå for tur.  Det er prisverdig at en storby som Bergen har maktet  å skåne byrommet for JCDauxs reklamestrategier. Problemet er for så vidt ikke reklame i seg selv, men at brukerne ikke har noen alternativ. Det først vi Oslofolk får i fleisen når vi skal ta t banen fra erverdige Nasjonalteateret stasjon, en av de mest trafikkerte stasjonsområder i byen, er levende reklame boards i midten av skinnegangen, slik at uansett hvor du står og venter så får du liksom smørt utover hva du skal se på og det midt i fleisen. Øynene dras mot lys og bevegelse så det er omtrent umulig å feste blikket på noe annet ( brotsett fra smarttelefonen da- som også vil ha din oppmerksomhet)

Problemet i Oslo er dermed at i det offentlige rom dvs de høytrafikkerte stedene , der folk står og venter eller tilbringer mye tid, som tbane, buss- holdeplasser, jernbanestasjoner , flyplasser,  finnes tilsynelatende ingen plan for hvordan man skal fordele visuell informasjon . Oslo S er også bombardert med reklame. Hvorfor har ikke lokalpolitikerne noe overordnet strategi her?

Hvor lenge skal man fyre opp under det allerede enorme kjøpepresset?  Finnes det ikke andre ønsker hos politikerne enn at vi skal inn i butikker og kjøpe ting? Da jeg i 2012 var så heldig å få lage temporære kunstverk som skulle plasserers rundt på Oslo S slo det meg og andre deltagende kunstnere hvor stort innpass reklamen hadde. En enorm glassfiber skulptur av en idealisert fotballspiller ble plassert i området i samme tidsrommet som kunstverkene skulle vises. Forvirrende? Var det kunst eller reklame? I tillegg kjørte på den tiden H&M  en massiv plakatkampanje som preget hele synsfeltet hvor enn du gikk.. Nok et sørgelig eksempel på hvordan reklame og kunst

( dessverre ) konkurrerer om folks oppmerksomhet og at det er dårlig kommunikasjon mellom ulike aktører i det offentlige rom.

Tilbake til Nasjonalteateret stasjon: Det siste nå er å klistre enorme reklamer på de hvite flisveggene på vei opp mot utgangen av stasjonen.  Dvs tapetsere rommet med reklame. Inngår dette i noen overordnet plan?

På Gardemoen er det nesten like ille. Der man står og venter på bagasje er det kun reklame man ser. Kunstverkene er mer eller mindre bortgjemt. Man legger rett og slett ikke merke til kunsten- og reklamen vet å plassere seg , uavhengig av alle kunst- planer.  Hvorfor gis  kommersielle interesser all  definisjonsmakt på en av nordeuropas travleste flyplasser?  Hva med et bibliotek, en botanisk hage,  trim- og lekeapparater?  Grønne lunger? Det er totalt fraværende på Gardemoen. Legg merke til det neste gang du flyr. Hvor mye penger du har brukt før du går om bord.  Det finnes for eksempel ikke en sitteplass når man kommer inn i ankomsthallen som ikke er en del av et serveringssted.

Reklamebransjen med JCDeaux i spissen vet akkurat hvordan de skal få vår oppmerksomhet. Det er bare så synd at de ikke har noen form for konkurranse fra andre aktører og derfor får nærmest fritt spillerom i det offentlige.  Kanskje reklame -og kunst interessentene heller kunne ha snakket sammen og lært hverandre noe istedenfor å prøve å overgå hverandre? For da er det innlysende hvem som vinner;  JCDaux -og deres samarbeidspartnere.

 

 

Nasjonalgalleriet liksom?  ( 31.10.13 )

Nrks eneste kunstprogram Nasjonalgalleriet tar mål av seg til ta pulsen på visuell kultur i dag, men med billedkunst som en viktig del.  Etter å ha fulgt programmet opp igjennom sitter jeg igjen med noen grunnleggende tanker. Det er ikke lett  å forene programmets hype med dagens reelle kunstvirkelighet.

Nå skal det sies at programmet intenderer å dekke et stort visuelt område, eller som de selv sier det : Det mest spennende som skjer innen visuelle kulturuttrykk i dag henger ikke nødvendigvis på et museum, men kan like gjerne ligge på you-tube eller sprade på en cat-walk.

Problemet mitt er følgende: En del av den visuelle kulturen sikter til og interesserer seg for er i stor grad markedsstyrt, skapt av og for de rike eller ressurssterke i en verden der salgsverdien er viktigste målbare enhet.

Å virke som kunstner i dag er i stor grad å i spørresette seg hva disse mekanismene består i; altså en praksis som kritiserer og problematiserer den gjennomgripende kommersialiseringen av kunst feltet samt tilgrensende utrykk innen design, film, arkitektur, reklame.

Det er med dette i bakhodet jeg opplever at programlederen Helle Vaagland taler med to tunger. Den ene dagen lefler hun med stjernene og deres suksess,

Den andre dagen snakker hun varmt om de norske feministiske kunstnerne på 70 tallet som gjorde opprør mot den rådende og mannsdominerte kunstverdenen. I en intervjusituasjon hvor alt synes like viktig kan man lure på om programlederen er mer interessert i intervjuobjektets hårsveis og image , fetisjer og kundegrupper enn av vedkommendes kunstnerskap, som mest av alt plasserer kunstneren i det visuelle markedshierarkiet.

Problemet ligger således i at programmets verdigrunnlag ikke er definert- noe som som gir det norske folk et merkelig bilde av kunstverden som en oppblåst og elitistisk stjernegalla hvor assistentene  gjør drittjobbingen, helst mens intervjuene pågår, i eksklusive atelierer rundt om på kloden, mens kunstnerne pleier kundegruppene sine eller planlegger sin neste stormønstring.

Hva Bjarne Melgaard har i underbuksa si vet vi jo alle.

Så kanskje man skal rette blikket i andre retninger?

Hva med å gå i dybden? Det tror jeg dessverre, med skam å melde, dagens programskapere ikke har nok innlevelse til – enda mindre, interesse av.

En generasjon kunstnere vil møte veggen hvis NRKs eneste kunstfaglige vindu skal følge massemedias trend: å underkommunisere de interessante men kanskje ikke så synlige bevegelsene som finnes i dagens norske og internasjonale kunstliv- i bredden og i undergrunnen, gi folk et skikkelig bilde av kunstnernes arbeidsprosesser, oppsøke kunstnere som ikke fra før av finnes  i kunstmagasinene eller på biennalene. Et visuelt felt som er mye mer enn Diamen Hirst, svømmebassenger og hippe moteskapere.

Programmet har absolutt interessante tilslag- som i presentasjonen av  Ringnes parken hvor de ispørresatte seg konseptets bakenforliggende motiver. Problemet er at programmets kunstsyn alltid følger vinden;  man holder seg selvsagt innenfor den rådende trend ved å sette spørsmålstegn ved Ringnes populistiske ide.

Alt i alt så blir programkonseptet et hypete sammensurium hvor kvaliteten drukner i show offen.

Man sitter således igjen med følelsen av sult. Sult på alvor. Sult på kvalitet. Omtrent som når man av nød har spist på MC Donalds og magen fortsatt rumler- man tenker at alt egentlig dreier seg om innpakning. Og at man nok en gang er blitt lurt.

( Erik Bye – hvor er du når vi trenger deg? )

 

Kunst og Kunstproduksjon- et motinnlegg , eller snarere et forsøk på å nyansere bildet ?

I min artikkel om Kunst og kunstproduksjon trykket i  Klassekampen 14 februar

Ble noen vesentlige punkter utelatt. Vinklingen ble dermed noe ensidig, noe jeg beklager. Som styreleder for fagorganisasjonen Norsk Billedhoggerforening, ( som representerer kunstnere som jobber innenfor hele det tredimensjonale kunstfeltet ) burde jeg ha presentert et mer nyansert bilde av kunstproduksjon i det jeg beskriver som lavkostland. Hensikten var ikke å svartmale den gruppen billedkunstnere som driver mye av sin kunstproduksjon i land som Kina og Vietnam. Hensikten var å belyse denne praksisen og sette den i et større perspektiv , dvs – stille noen spørsmål ved den markedsorienterte kunstproduksjonen i vår tid samt forsøke å se noen parallelle tendenser innenfor kunstfeltet.

Som det også har kommet frem via en serie medlemskvelder i Norsk Billedhoggerforening, der vi i løpet av 2012 fokuserte på kunstprodusjon -og verksteder i inn- og utland, deriblant i Norden, Italia, Kina og Vietnam, er det opplagt at denne praksisen utgjør et mer sammensatt bilde, der kunstnerne ofte kommer hjem med positive og fagutviklende erfaringer.

Vårt medlem Øyvind Storbekken var tidlig ute med å etablere et samarbeid med vietnamesiske steinhuggerverksteder, noe som har gitt mange positive ringvirkninger både for norske billedhoggere og for steinhoggerverkstedene lokalt. Mange norske billedhoggere har dessuten arbeidet i Kina, uten kun å være ide- leverandører men ved å delta aktivt. Bård Breivik har etter hvert blitt en institusjon i så måte. Ved å følge opp produksjonen av sine kunstverk tett har mange tatt del i produksjonens mange ledd; ved å arbeide på stedet, ved å utveksle erfaringer og utvikle løsninger i samarbeid med de lokale håndverkerne.

Den kulturelle utvekslingen her skal derfor ikke undervurderes.

Det er som sagt viktig at disse aspektene også kommer frem, slik at totalbildet ikke blir så ensidig som det kunne oppfattes i min forrige artikkel.  Man kan for eksempel ha nærhet til produksjonen uavhengig av hvor man er i verden, selv om det er mer krevende å følge opp en prosess som foregår fysisk langt unna.

I tillegg ble undertegnede i nevnte artikkel presentert under tittelen styreleder for Norsk Billedhoggerforeniong, noe som jo er korrekt , men som i denne sammenhengen virker misvisende, i og med at synspunktene og argumentasjonen kun var spissformuleringer fra meg som selvstendig billedkunstner og ikke som talsmann for min fagorganisasjon.

Gisle Harr

Kunst og kunstproduksjon

Produksjon av kunst kan på mange måter sammenlignes med produksjon av mat:

Matvarer kan ha høy eller lav kvalitet, de er produsert lokalt eller langt unna, de er masseprodusert i store industrielle foretak med ofte mindre bærekraftige produksjonsløsninger og mer eller mindre forsvarlige  produkter, eller laget i småskala bedrifter som i større grad etterstreber grønne produkter og etisk gode forhold for planter og dyr. Til sammenlikning holder mange kunstverk høy kvalitet;  idemessig , håndverksmessig materialmessig, miljømessig. Andre kunstverk er imidlertid masseproduserte forbruksvarer som har mindre kunstnerisk verdi og er mer forutsigbare, eller stereotype etterlikninger av tidligere kunst.   Kunstverk som  oppfyller idemessige krav kan også være slett utført, eller på den annen side være flott utført men mangle den orginale eller mer dyptgående ideen. Det kunstverket som først var en god ide kan også bli for polert og miste sin åpenhet og nerve underveis til ferdig verk.  Den progressive kunsten- kunst  som opprør innebærer ofte punkens høylytte og forenklede parolespråk. Her blir alt som sees på som høyverdig forkastet.Matias Falbakken kan sies å passe inn i denne kategorien, der gaffatape estetiseres på linje med tradisjonalistenes marmor.Kunstens utførelse og kontekst reflekterer sånn sett kunstnerens ståsted og  livsanskuelse.  Lenge har vi sett monumentalkunst i shiny og glossy materialer med industriell finish-spektakulær og volumøs- i form av monumentalkunst, utsmykninger, museumskunst. Ofte som kulturelt alibi i påkostede næringslivsparker -og bygg, der kunsten fungerer både som inspirasjonskilde og statussymbol.Astrup Fearnley var tidlig ute for å anskaffe seg en typisk representant for genren: Jeff Koons. Et verk i porselen som forestiller Michael Jackson sammen med sin lille apekatt, overbevisende produsert av ukjente skulptører/ håndverkere fra lavkostland. Vår egen Bård Breivik flotter seg også med sine storslagne og påkostede materialarbeider, blant annet i form av metallskulpturer , sveiset, drevet ut eller støpt av x antall håndverkere i Kina. En macho- kunst som blir mer overbevisende i tilskuerens øyne jo  større den er og jo mer avansert den er laget. Slik kan kunstnere i dag sende små modeller over til lavkostland og få verket tilbake fiksferdig for en brøkdel av vestlige produksjonskostnader. Kunstprosduksjon følger sånn sett  samme mønster som annen vareproduksjon. Det globale markedet styrer. De billigste verkstedene opprettholder og videreutvikler kompetansen inntil de selv skaffer seg underleverandører i andre og enda fattigere land. Slik er kunstprodiuksjon blitt en storindustri, noen vil si –  med imperalistiske undertoner. De etiske problemstillingene ved å sette bort kunstproduksjonen på denne måten , er selvagt ikke ny. Mens ”lavkostlandene”  før lå langs Akerselva og i andre industristrøk i Norge ble de senere flyttet sydover til Sør Europa og særlig Italia, der norske kunstnere har støpt og hogget ut skulpturer i en årrekke. Man går jo dit kompetansen er så lenge  arbeidskraften ikke er for dyr. Fortsatt står håndverket høyt i hevd i italienske verksteder men generasjoners erfaringer står også der i fare med å dø ut med mindre produksjonsstedene finner nye inntektskilder. I land som Tyskland, Frankrike og Italia har de tradisjonelle håndverksyrkene knyttet til kunstproduksjon, som bronsestøping, stenhugging og konservering likevel blitt tatt vare på og forvaltet på en annen måte enn her hjemme fordi det er store nok miljøer og større bevissthet rundt verdien av denne kunnskapen . Midt oppi dette står kunstneren; den edle ridder som skal gi folket sannheten og innsikten, ettertanken og erkjennelsen.  Kunstneren er det nærmeste vi kommer inkarnasjonen av Gud. Kunstnerne blir da også hyllet nærmest som guder, i hvert fall som popstjerner. Kunstnerens normale hverdag er en annen. Med 8- timers dagen har også kunstneren måtte strukturere -og tilpasse seg. I masseproduksjonens tidsalder har kunsten blitt mer og mer en reaksjon på  komformiteten denne livsstilen innebærer. Et opprør mot det forutsigbare, det tabloide og det uniformerte som gjerne kjennetegner konsum- samfunnet på sitt mest banale.  Reklamens massive kraft som bombarderer hodene våre tar  mer og mer plass i det offentlige rom . Den teknologiske revolusjon som sender visuelle signaler i rekordfart og dermed  blir en ny arena for de kommersielle aktørene som skor seg på ytringstrangen i de sosiale mediene.   Plassen til den frie ytringen utfordres hele tiden av nye reklamefremstøt og strategier. Det er en evig kamp om oppmerksomheten, en kamp der kunsten ofte kommer til kort , hvis den ikke klarer å bli en motstemme-  et alternativ.   På 90- og totusentallet kan man, med dette som klangbunn, grovt sett se to parallelle tendenser i kunsten: den industrielt produserte og glossy kunsten, tilpasningsdyktig i utsmykningssammenheng, prangende, monumental og visuelt slående men samtidig statisk, pedagogisk, ufarlig og næringslivsvennlig. Den andre retningen er den opprørske kunsten – den som vil vekk fra det industrielle og plettfrie utrykket, derfor blir den den antimonumental og dada inspirert, politisk, miljøbevisst og anti – kommersiell – noe som man ser både  i materialbruk, utførelse og i dens manglende respekt for den gode smak. Denne kunsten går også inn i sosiale  relasjoner – kunsten er ikke lenger nødvendigvis verksorientert men ytrer seg like gjerne gjennom handling  – og blir såkalt relasjonell kunst. Fortsatt er det imidlertid den verksbaserte kunsten som står for de fleste av kunsterens inntekter og dermed gir kunstnerne anstendig inkom. Så kan man spørre seg om denne kunsten har mistet sin autonome verdi – er ikke kunstneren her blitt en næringslivsvennlig smarting som alle andre på det frie markedet? Med billig arbeidskraft i Kina, tilgang til fancy teknologi og dertil sømløse resultater går kanskje noe av det kunstnerisk genuiene tapt? Vi snakker ikke om kunst lagd på atelieret her, men om industriell produksjon av kunst .Vi nevner i fleng kanoniserte kunstmagnater  som  Jeff Koons, Bjarne Melgaard, Diamen Hirst, Anselm Kiefer, Eilifur Elliasson, Elmgren og Dragseth , som alle driver kunstfabrikker, med  x antall håndverkere – er de ikke fra lavkostland så er de hardtarbeidende kunststudenter, hvorpå heltene selv  kun delegerer – som seg hør og bør for en produksjonsleder i sin egen kunstindustri. Kunsten kan også – om kunstneren ønsker det- printes ut i 3D formater via vidundere av noen maskiner på høyteknologiske spesialverksteder. Med denne form for kunstproduksjon som bakteppe; er det betimelig å  diskutere de etiske dilemmaene den moderne kunstnerrollen medfører? Det er lett å bli med i dragsuget men vanskelig å stå i mot, når regningene venter og barna skriker etter nye Ipader. . Kan kunstnere generelt  bli mer bevisst på hva de representerer og hva de ønsker å fremstå som ? Kan for eksempel kunst i denne kategorien uttrykke  inderlighet og innlevelse eller blir kunsten kun en vare og et  polert trofe skapt for kunstsamlerne eller kommune torgene?  Enten oppdragsgiveren er  privat, statlig eller  kommunal,  er ikke kunstneren forpliktet til å ta stilling til det konsumsamfunnet som han/ hun selv er en del av og som oftest økonomisk avhengig av? I de alternative kunstneriske praksisene  ligger det noe vesentlig som samfunnet ikke har oppdaget ennå. Problemet i dag er at denne delen av kunstscenen er for intern og dermed ikke når ut. På den andre siden produseres det monumentalkunst i stor skala men uten at etiske  spørsmål reises rundt produksjonsmetodene. Et godt alternativ i produksjon av kunst finnes i Fellesverkstedet , et initiativ i Oslo gjort av fagmiljøet selv, der man kan leie seg inn og få profesjonell hjelp til å produsere kunst lokalt, med modell fra suksessmodellen Kunstwerk i Berlin. Det har nå fått økonomisk støtte og kan inspirere kunstnere til å tenke mer kollektivt og lokalt enn det som har vært vanlig innenfor kunstproduksjon de siste årene.

Gisle Harr

Hvem eier Munch?

Det er litt kvalmende å se hvordan Oslo kommune og Norge nå skal sko seg på Much som selv måtte rømme landet for å få anerkjennelse. Men det er vel grenser for hvor mye vi kan presse ut av den sitronen. Han har vel og merke skapt noen av den moderne kunsthistoriens beste malerier, vel og merke ifør han begynte med de trauste arbeider- motivene og den oppskrytte Universitetsfrisen. Munch var en einstøing og  individualist som ville sky den grenseløse superstjernedyrkingen vi opplever i dag som pesten. .

Nå skal liksom hele næringslivet melke varemerket Munch i bøtter og spann uten et snev av selvrefleksjon. Hvorfor skal alle de store norske kunstnerne presses inn i det kommersielle turist formatet?  Munchs ekspressive motivverden passer således dårlig inn  i Bjørvikas snobbete og iskalde betonglandskap. Lambda ( for et navn???) inkludert. En postmodernistisk kloss fra 90 tallet.

Drakampen om Munch kan bero på det enkle faktum  at alle vil ha et eierforhold til denne enestående  kunstneren. Men ingen har krav på ham. Han levde selv et enkelt og antiborgelig atelierliv uten barn og familie. Hans barn var bildene.  Han var lite interessert i egen berømmelse, alt mindre å være ambassadør for det norske næringslivet.

Hvis Munchs kunst skal ha den rette rammen så må man også ta inn over seg den stemoderlige behandlingen mange av dagens kunstnere i hovedstaden får. Vi bygger kulturplasser for å vise fram kunsten som våre største kunstnere har laget. Men varige og gode atlierforhold- og produksjonsvilkår er ikke denne byen interessert i. Oslo kommune lover men holder ikke løftene om å bygge flere  produksjonslokaler for kunst  i hovedstaden. De presiserte i et møte med kunstnerorganisasjonene i vår at de ønsket å ta de akutte atelierbehovene på alvor men lite eller ingenting har skjedd. Kommunen drifter fortsatt atelierfelleskapene som kunstnerne selv etablerte på syttitallet. I tillegg til nok et kunstnerinitiativ på Olav Ryes plass som  kommunen nå tar æren for. Imens  raseres de store atelierfelleskapene på rekke og rad, nå sist Borgen, som en brikke i det store dominospillet Bjørvika.

Skal byen prioritere kunstpalasser for kultureliten, fiffen og endagsturistene eller kan man tenke seg en mer integrtert museumsmodell der gamle bygg bygges om og utvides, kunstneratelierer og produksjonslokaler innlemmes i byggeplanene og der kulturbyggene spres rundt slik at man hindrer oppsamling av alle prestisjebyggene i de mest eksklusive og komersielle områdene langs sjøen?

Her blir prislappen totalt sett dyr og boligprisene deretter. De kjøpesterke og barnløse flytter inn i boligpalassene mens barnefamilene rømmer sentrum.

Munch malte  likegjerne på hotellrom som ute i friluft inntil Ekely ble hans hjem og arbeidssted fra 1916. Selve boligen er nå revet,  men atelieret står der og benyttes den dag i dag av billedkunstnere.

Vel skal vi ha et Munch museum, og det  har vi jo. Bygg det ut der det er. Munch bodde på Grunerløkka. Det er jo ikke så langt unna. Tøyen er et område med stort kulturelt potensiale. Botanisk hage er en perle. Gangavstand til sentrum. Store grøntområder.

Mange av de fineste museene i Europa er beskjedne i omfang, ligger utenfor sentrum men er desto mer innholdsrike.

Rodin museet i Paris ligger forholdsvis  usentralt i Paris men er, –  med sin tilhørende skulpturhage og kontemplativ atmosfære en perle. Kathe Kolvitz museet i Berlin ligger i en gammel restaurert villa.   Bauhaus museet i Berlin er beskjedent i omfang og ligger ikke i Mitte. Luisiana kjenner vi, i behagelig togavstand fra København.  Brucke museet i Berlin ligger utenfor selve Berlin ved foten av Grunewald . Også det en perle. Vigelandsmuseet, Oslos fineste og best bevarte museum, ligger ved Vigelandsparken og er Vigelands gamle bolig og atelier. Her gir det naturlige lyset og mangelen på sikkerhetstiltak  den besøkende ro og konsentrasjon.

Alle disse stedene må man dra til. Undervurderer politikerne moderne menneskers evne til å komme seg rundt? Se noe annet enn kun sjøsiden?

Lag et funksjonelt og integrert tilbygg på Munch museet som gir lys og luft til hans kunst.  Så kan kulturhovedstaden bruke pengene som blir til overs ( hvis det blir noen ) på å sikre at framtidens kunst og kulturproduksjon får bedre kår i hovedstaden.

På den måten tar vi vare på mangfoldet og sikrer samtidig spredning av kulturinstitusjoner i byen.

Gisle Harr

Minnesmerke på Utøya – et nasjonalt anliggende

Nå som det er klart at det vil bli minnesmerke for ofrene på Utøya er det viktig at prosessen med hvem som skal utføre minnesmerket går ryddig for seg. En tragedie av slike dimensjoner er et nasjonalt anliggende.  Kunstnerisk oppdrag av denne størrelsesorden må derfor gis på grunnlag av kvalifisert juryering, aller helst som resultat av en offentlig utlyst konkurranse., slik det er vanlig ved oppføring av offentlige monumenter i statlige som kommunal regi. Et eksempel på en slik prosess er minnesmerket over de omkomne etter Sunnami katastrofen. Regelverk for utsmykning av kommunale bygg i Oslo er  opprettet for å sikre at disse prosedyrene blir fulgt i Oslo kommune.

Et eksempel som først var uten kvalifisert styring var det berømte Kong Olav munumentet, utført av Knut Steen,  der man etter å ha forkastet det ferdige resultat, måtte begynne helt forfra igjen, i form av en åpen konkurranse. Stens skulptur var således resultat av en bestilling fra datidens ordfører uten at noen fagjury ble involvert. Oppføringen av minnesmerket over Max Manus, som kom opp på privat initiativ,  var heller ikke resultat av noen utlyst konkurranse.  Heller ikke her var noen fagjury involvert. I saken Ekeberg skulptur park, hvor Ringnes raskt ble kritisert for manglende faglig kompetanse,  ble det tatt initiativ fra NBF til å utnevne en fagjury bestående av seks medlemmer, derav to billedkunstnere pluss to med kunstfaglig kompetanse.

Det er med disse og liknende saker i bakhodet derfor helt nødvendig at det innarbeides en praksis der politikere ikke gir oppdrag til tilfeldig forbipasserende, kjendiskunstnere eller venners venner,  men der alle profesjonelle billedkunstnere gis anledning til komme med forslag i form av gjennomarbeidede utkast og aller helst i form av en åpen konkurranse. Norsk Billedhoggerforening har den lengste erfaring med å bistå i slike saker. Det offentlige rom er folkets rom og krever derfor demokratiske prosesser, også når  det gjelder oppføring av nasjonale minnesmerker. Bare som et appropos.

Gisle Harr, styreleder i Norsk Billedhoggerforening

—-

Oslo- byen med hjerte for kunst?

Denne artikkelen er en oppsummering av frustrasjonen knyttet til kunstnernes situasjon i Oslo for tiden men også til utviklingen av Oslo generelt.

Den kan leses som et opprop til politikerne:

Legg tilrette for fler atelierer/ produskjonslokaler til kunstnere som bor og virker i Oslo

Oslo er i sterk utvikling. Byen er nå i ferd med å miste sine siste rester av urehabiliterte næringslokaler i de  indre sentrums områdene. Med boligboomen så følger eiendoms spekulantene og de kapitalsterke næringene,  som i sin tur presser ut de kapitalsvake gruppene, blant dem ; billedkunstnerne – de  som  er avhengig av moderat husleie og rålokaler som kan fungere som verksteder . Men etter at byens gamle industrilokaler enten er blitt total rehabiliterte næringsparker eller blitt gjort om til boliger så marginaliseres mulighetene for å  drive kultur virksomhet av idealistisk art i indre by, med mindre man er subsidiert av kommunen.. Men en annen og ikke mindre viktig side ved dette er at Oslo  sakte men sikkert mister siste rest av sin opprinnelige og varierte industribebyggelse. Sant skal sies- mye er også tatt vare på- men ofte med resultat at kun skallet står igjen, idet interiøret bygges om til leiligheter og kontorer, ofte med resultater som på Ringnes tomta hvor størstedelen av bryggeribygningene ble revet og den eldste er blitt bevart, som en reminisens nærmest, med høy husleie og tilrettelagt for kontorer.

Når billedkunstnerne i Oslo sentrum igjen og igjen må vike, er det en tendens som har pågått lenge. Sammen med andre kunstnergrupper, samt småentrepenører og andre verkstedsbaserte næringer  blir de presset ut i periferien og Oslo sentrum blir i verste fall stående igjen som et tomt skall, et overfladisk glansbilde der business- og meglermirmaer overtar fullstendig , mens den unge middelklassen får sine balkong- leiligheter med utsikt til elva og gåavstand til utelivet. Dette fører altså til et homogenisert bysamfunn og ikke en inkluderende by for alle generasjoner, kulturer og yrkesgrupper.

Det som Oslo bystyre aldri riktig har innsett er at kunstrelatert og verkstedsbsert virksomhet ikke lenger gis muligheter i byens heseblesende byggetempo, der alt skal standariseres og saneres. Hvis byen vil ha kultur må den også være med på å subsidiere den.  Oslo trenger kunstnerne ikke bare kunstverkene.

Oslo kommune har opprettet mange kunstatelierer, men her er ventelistene lange og byråkratiet stort. Et kunstnerbasert initiativ drevet frem av  tidligere studenter ved KHIO,  UV5, ble overtatt av Oslo Kommune som gjorde det om til sitt prestisjeprosjekt men ikke etter den modellen som opprinnelig var planen: atelierhus på Olav Ryes plass drevet av kunstnerne selv. Før UV5 initiativet hadde huset stått tomt i en årrekke uten at kommunen hadde leet på et øyelokk.

Dette er et trist eksempel at avstanden mellom kommunen og kunstnerne er for stor og kommunikasjonen generelt for dårlig. Byen må ta med kunstnerne i planleggingen av byen slik at de kan delta i prosessene for å skape en levende kulturby.

Imens forsvinner store atelierfelleskap på rad og rekke:

Seilduksgata 25 , tidligere stort atelierfelleskap på Grunerløkka har lenge ventet på å bli revet, (  her har Ap stemt mot sitt opprinnelige vedtak! )

Sørligata 8 på Tøyen som i en årrekke huset kunstnere totalrehabiliteres for tiden,

Akersveien 24- 26 er nå solgt og kunstnerne må uten innen kort tid . Tilbygg ( bl.a. fine verkstedshaller med overlys ) skal rives.

Sjokoladefabrikken, også et godt etablert atelierfelleskap,  skal rives og kunstnerne må ut i løpet av året .

Sandakerveien 102 skal rives og kunstnerne må ut før utgangen av året

Lakkegata 21, forhenværende lokaler til Oslo Prosjekrom, skal umiddelbart rives.

Verkstedshallen på Vestbanetomta, som tidligere huset bla annet galleri 21/25 ( drevet av Statens Kunstakademi ) og Verdensteateret skal rives.

Borgen , bastionen i gamlebyen er rivningstruet. Her har x antall band og kunstnere sine studioer. Bygget ligger midt i det lukrative området som grenser til Bjørvika.

Dette er bare noen av de stedene som har huset kunstnere men nå enten er forsvunnet , blitt  totalreahabilitert eller skal rives/ totalrehabiliteres.

Imens står bastioner som Ullevålsveien 5, tidligere KHIO,  tomt,  St Olavs gate 32 , tidligere Statens Kunstakademi , tomt, – steder som har vært brukt eller egner seg for kunstnerisk-  og verksteds relatert virksomhet.

Atelieraksjonen, en interessegruppe startet I kjølvannet av misnøyen med NBKs manglende engasjement for atelierproblematikken, har vært med på å synligjøre  situasjonen for kunstnerne I oslo:

 “Atelieraksjonen  har jobbet for at kunstnerne skulle ha mer kontroll/ inflytelse over forvaltningen/ tildelingen av atelierene, men det har ikke Kulturetaten villet, Gro Balaas sa i et møte at kunstnere bare driver med kameraderi.

Det store problemet er at politikerne har gitt fra seg store deler at byutviklingsansvaret ved å ikke  tenke byen som helhetlig organisme, men at hver eiendom skal gi størst mulig profitt. De selger til høyest profitt/ gir hver enkelt eiendomsutvikler ansvaret for sin eiendom. Det er altså  ikke en helhetlig tanke med at det skal gjenstå lunger – reguleringer som sikrer at de små næringene får plass.

Desverre har Entra eiendom ( staten) ikke tilgodesett kunstnere og det er stilt spørsmål om korrupsjon i Entra ( f.eks kvinneklinikksaken) Hav eiendom (kommunen) skal driftes kommersielt. Det er kommunens reguleringsplaner vi må se på, arbeide for. “ ( Atelieraksjonen v/ Elisabeth Medbøe )

Venstre er det eneste partiet som har en tydelig kunstpolitisk agenda og som uttalt ønsker å lytte til og ta med  med kunstnere i beslutningsprosessene,  noe som er positivt men ikke hverdagskost i Oslo kommune, både fordi de ønsker å bruke kunstnernes kompetanse og fordi  det åpner opp for nye samarbeidsformer i forhold til  Oslo bys utvikling, en by hvor markedsliberalismen alt for lenge har satt sine dype spor – i en by  hvor viktigheten av kunst  for det meste taes fram i de store talene og ved flytting og samordning av de store kunstinstitusjonene. Det er altså mye snakk om kunstens viktighet men lite om hvorvidt byen skal legge til rette for produksjons steder for kunst . En positiv gest var derfor et møte med Venstres Ola Elvestuen og Kjell Veivåg hvor de inviterte kunstnere og kuratorer til diskusjon og innspill med tittelen med overskriften Oslo som kunst- og kunstnerby.

I videre forstand handler dette også om hva slags by man ønsker seg. En by der kunstnere og kunstrelaterte yrkesgrupper kan ha råd og plass til drive  sin virksomhet vil i sin tur bidra til at Oslo blir en mer hetereogen, mer generøs, mindre forusigbar og mer mangfoldig by.

Hvor skal produksjonen av kunst og kultur til de store flaggskipene ( les;  pengeslukene som Operaen og Nasjonalmuseet foregå?)    I værste fall maå man i feemtiden basere seg  på å importere all kunst og kultur som skal vises i hovedstaden fordi  byen ikke har arbeisrom for sine egne kunstnere? Hvor lenge skal Operaen fylles med innkjøpte og forutsigbare historiedramaer? Hvor lenge kan byen skryte av å ha en mangfoldig kunst scene? Hvor lenge vil de frie teater og dansekompaniene kunne  produsere forestillinger i byen med det store hjertet? Hvor lenge kan Oslo skryte av å være en kulturby? Hvorfor flytter fler og fler  kunstnerne ut av byen for å ha råd til å leve og virke? Har denne byen egentlig bare plass til turistene og museene?

Hvis kapitalsterke aktører blir enda mer dominerende i  Oslo sentrum, forsvinner raskt diversiteten i bybildet i og med at  de alternative virksomhetene skvises ut. Ved å og til å fylle  gamle industri- og monumentalbebygg med produksjonsverksteder for visuell og performativ kunst  vitaliserer man byen og tar samtidig vare på verdifull historisk arkitektur.  I tillegg  brukes lokalene til verkstedsrelatert virksomhet , noe de ofte opprinnelig var bygd for.  Vi trenger ikke flere kontorer i denne byen.

Ønsker vi oss et reklamestyrt og markedsliberalistisk bysentrum kun for de kjøpesterke eller et sammesatt bysentrum med rom for mange typer virksomheter og befolkningsgrupper? Svaret er enkelt. Finans Oslo har fått sitt i Bjørvika, på Aker brygge, på Tjuvholmen og overalt ellers. Nå kulturentrepenørene få et ord med i laget.

I en by med store  og prestisjetunge visningsarenaer og utdanningsinstitusjoner  må det også finnes  og legges til rette for  produksjons arenaer, det vil si  verksteder og atelierer for kunstnere.

Ujuryert kunst – en uting

Kunstmonumenter i hovedstaden må kvalitets sikres

 ( ref til artikkel i Aften Aften, VIF gutta får statue, 15 juni )

 

Norsk Billedhoggerforening har lenge registrert en uheldig utvikling når det gjelder oppføring av offentlige monumenter i Oslo by.

Nok en gang har et skulptur- monument blitt planlagt uten at fagmiljøet har blitt involvert, nemlig monumentet over VIF – gutta.

 

Det er god skikk at NBF blir kontaktet i forbindelse med oppføring av monumenter, ettersom foreningens medlemmer består av kunstnere med spesialkompetanse på  monumentalskulptur, utsmykking og kunst i det offentlige rom.    Foreningen stiller således med tung faglig kompetanse og har via skulpturkontoret og intendant Arve Bringaker mange års erfaring på området. NBF har vært involvert i et uttall konkurranser i inn og utland, samt i organisering og juryering av så vel temporære som varige skulpturutstillinger og monumenter. NBF vil som faglig instans,  på linje med hva Kunst i Offentlig Rom representerer i utsmyknings saker,  sikre en demokratisk prosess, der oppnevning,  faglig juryering, logistikk rundt kontrakter, tidsfrister,   montering og plassering blir håndtert på en ryddig og profesjonell måte. 

Da Knut Steen for flere år siden fikk oppdraget om Kong Olavs statuen etter en samtale med Per Ditlev Simonsen var skandalen et faktum. Arve Bringaker uttalte  den gang at kommunen begikk en stor feil : Oppdraget burde vært gitt etter en konkurranse, hvor både kommunen selv og kompetente kunstnere skulle sittet i juryen. Da det ferdige monumentet , Kong Olav som diktator, ikke ble godkjent av kommunen ble avgjørelsen tatt altfor sent.  Kunstverket var jo allerede ferdig. En ny og dyr omkamp med utlyst konkurranse førte til slutt til at Olav Orud fikk i oppdrag å lage en ny skulptur – med knappest mulig tidsmargin, som når den blir ferdig skal plasseres på en gressplen ved Rådhuset.

Ekeberg skulpturpark  fikk etter kritikk fra fagmiljøet  i 2007 , bl.a. fra NBF,  til slutt oppnevnt en kunstnerisk jury.  Debatten gikk den gang på kunstnerisk kvaitet, ikke på hvordan grøntområdene skulle forvaltes. 

Max Manus statuen ble senest i vår oppført/ utplassert  uten at noen fagjury ble oppnevnt. Her var det ikke bare direkte oppdrag til en velkjent kunstner mens private interesser hadde  påvirket monumentets plassering. Mønsteret er det samme. Private initiativ og aktører fører til forhastede beslutninger. Etter kritikk for plasseringen , bl. a. fra den gjenlevne motstandsmann Gunnar Sønsteby og NBF  ble skulpturen flyttet til Akershus festning- i tolvte time.

Den samme Sønsteby fikk for et par år siden sitt eget monument på Solli plass .  Prosedyren var her den samme. Ingen fagjury – direkte oppdrag til samme velkjente kunstner.

Det samme skjedde med skulpturen av Wenche Foss-  den samme gamle visa. Samme kunstner , ingen fagjury. Med all  respekt for kunstneren ( som også er et av våre medlemmer) , det er en meget uheldig  utvikling når monumenter av nasjonal karakter blir offer for så udemokratiske prosesser. Kunstneren sier ja fordi han trenger oppdrag og anerkjennelse. Imens  sliter mange  kompetente billedkunstnere med å få inn  inntekter og kan ingenting gjøre.

Det siste og kanskje grelleste eksemplet på monumentale feilskjær i Oslo vært diskutert i media tidligere. Lysfontenen på St. Olavs plass, eller Tortilla- tornadoen,  som den kalles i kunstkretser, er navnet på den blanke, kremmerhusformede  og kitschy fontene- skulpturen på den erverdige plassen, et resultat av en arkitektkonkurranse  der ACK arkitekter stakk av med seieren. Noe mer smakløst skal en lete lenge etter. 

Foruten å undergrave demokratiet og den faglig kompetansen så speiler disse beslutningene  et banalt og ureflektert kunstsyn som i resulterer i visuell forurensning i  sentrale deler av bybildet og som vanskelig lar seg fjerne. .  Det taes ingen sjanser verken kunstnerisk, plasserings- eller innholdsmessig.  Monumentene blir i beste fall forutsigbare, i verste fall oppblåste og banale kitsch objekter, Det blir i mange tilfeller viktigere at plasseringen av et monument trekker folk  til forretnings strøkene enn at det relateres til stedet.

 Og igjen – skal en del av byens historie fram i lyset-  på  selveste Vålerenga  skal de de legendariske VIF gutta nå hedres med sin egen statue.

I følge artikkelen i Aften aften15 juni,  er  løpet er allerede lagt. Ingen fagjury er blitt oppnevnt her heller – en lokal kunstsmed (visstnok med kunstmaler utdannelse ) har allerede fått oppdraget. Skal lokal tilknytning og private interesser igjen gå foran kunstnerisk kvalitet?

 Monumenter i det offentlige rom må kvalitets sikres. De er et offentlig anliggende og må behandles deretter. Oppføring av offentlige  monumenter må godkjennes av kunstfaglige juryer, helst som resultat av en konkurranse mellom profesjonelle billedkunstnere. Bare slik sikrer man en demokratisk og ryddig prosess.  Norsk Billedhuggerforening arbeider i praksis for at forståelsen av skulptur og tredimensjonal kunst skal bli bedre. Vi er derfor ikke tjent med amatørskap verken i regi av  Oslo kommune eller private aktører. Kitsch blir ensbetydende med kunst og verdifulle oppdrag faller på noen få hender. Hvis det blir opptil private investorer å bestemme hva  som er kunst og hvordan det offentlige rom skal forvaltes så har vi et problem.  Kommunen burde i stedet for å godta useriøse monumenter i hytt og pine, hatt en helhetlig politikk der følgende vurderes: Om det er grunnlag for opp føring av et monument, valg av riktig kunstner til riktig oppgave- fortrinnsvis gjennom konkurranse, og tilslutt plasseringen av monumentet i bybildet.

 Gisle harr

—- 

 Min far maleren  

artikkel til festskrift trykket i 2010 for Karl Erik Harr, 70 år

 Han er litt lavere enn meg, litt mer innbitt i blikket, men ellers så er vi ganske like av utseende- far og jeg.

   Vi sto og malte det samme motivet en sommer, jeg tror jeg var 11-12. På en holme engang,  i Kjerringøy. Jeg syntes himmelen var grå. Han syntes den hadde flere fargenyanser. Det var vel en av de første gangene jeg opplevde at vi oppfattet naturen eller motivet forskjellig. Eller la vekt på ulike ting. Det var første gang jeg malte et oljemaleri.

   Som min mor er far kunstner. Der min mor fordyper seg i den edle kunsten å portrettere mennesker, portretterer min far de majestetiske fjell. I profil eller halvprofil, helst litt på avstand. Men først har han vandret i disse fjellene. Knapt etterlatt seg andre spor enn fra sine egne gummistøvler. Nøkternheten. Trå varsomt, snakke lavt. Ta vare på og ha respekt for naturen. Dette er ting som har festet seg hos undertegnede. Min fars evige irritasjon over forurensing, forsøpling av naturen, bilismens dominans. Disse evinnelige temaene som alltid kom opp. Og  kjærligheten-  beundringen for det ville landskapet. Det ukultiverte og rå. Naturkreftene. Gå tur i regn. Ro i motbør. Kle seg, ikke klage på været. Kjærligheten til historien, til nordlandsbåten- historien om kystbefolkningen og handelsstedene, havet og fjellene.. Ergrelsen over det moderne menneskets latskap, dumhet og overgrep mot naturen. Over sløsingen, forbrukersamfunnet.  Det ustoppelige engasjementet.

Det er ting som – overført fra far til sønn- sitter dypt i en. På turer i naturen kom slike  betraktninger like lett som naturobservasjoner.

Far fyrer opp bål, ser værtegn og lytter. Kjenner igjen fugler. Sønnene lytter. Brødrene venter på  brente pølser. Selv brukte nok den eldste av dem noen år på å bli like sikker i argumentasjonen. På å bli utadvent og verdensvant som sin far. I tillegg var det ingen lett bagasje å bære med seg.  Bagasjen fra to ustoppelige og egenartede kunstnerforeldre.  To mennesker med diametralt motsatt innstilling på mange områder men også mye til felles; kjærligheten til naturen, til mannen i gata, til tradisjonen og til den klassiske kunsten. Tegnere fra først av, begge to. Ustoppelige i sin observasjon med skisse blokken. Min mor, alltid kritisk , humoristisk og med lynskarpe iakt tagelser av typer og menneskekarakterer; i løpet av sekunder – med umettelig lesebegjær og sosialt engasjement, med dyp forrakt for samtidskunstnernes mangel på selvkritikk og  håndverksmessig habilitet.  Min far, med en grunder og stayerevne få forunt, med kunnskaper om landskapsmaleriet som få kunsthistorikere, og med et vitebegjær og en  utfartstrang som  en  oppdagelses reisende.  Og ikke minst, med en musikalitet som til og med min mor misunnet ham. Nei, det har aldri vært lett å hoppe etter Wirkola.

Så da står man der da. På toppen av Holmenkollen. Med sine  kunstnerforeldre som tilskuere, hver på sin side i kulturlandskapet, hun blodrød feminist, satiriker og antiborgelig, han konservativ, miljøengasjert og romantiker. Men å lande på kulen var ikke tale om selv om man kunne tryne bare av tanken.

   Mens hele kunstverdenen gikk tradisjonen i mot og kunstnere i større og større grad ble symptomatisk med networking, multimedia, globalitet og outsourcing drev altså disse  gamlingene med noe så ufattelig utdatert som håndverks- basert kunst – skapt i høyrennessansens ånd. Tilbakeskuende, proviensielt og romantisk- var dette noe å ta hatten av for? Pottemakeri og dekorasjonsmaling….eller kanskje det motsatte- en kilde til kunnskap og erkjennelse ?

   Å danke ut sine foreldre ble aldri på tale. Men å bruke kunnskapene til noe eget. Ja- det var kanskje mer interessant.

I world wide webens tidsalder ser man igjen tegn til at de yngste blant kunstnerne fascineres av den gamle verden- og av kunsten fra denne verden. De sampler og plukker som de vil. Det er en rikdom her. En kilde . Kunsten blir til nettopp i møtet mellom gamle og nye teknikker. At man ved å bruke hendene kan forme materialet er på mange måter ikke så dumt likevel. Man oppnår en annen kontakt med motivet. Gjennom den håndverksbaserte teknikken. Ellers som min mor sa til meg; – Å bli kunstner er en erkjennelses prosess.

Med penselstrøk skape en skyformasjon, med en blyant tegne et portrett. Skape liv ut av en leireklump. Da teknologien kom kastet man regelrett ut grafikkpressene fra akademiet, deriblant den største håndpressen i landet. Ut med det. Nå finnes datamaskiner på hvert gatehjørne, i hver jakkelomme. Det er ikke lenger noe spesielt å beherske teknologien. Som utvilsomt er en fantastisk oppfinnelse og et unikt  redskap for visuell kreativitet- men, som kunstmaleren trenger den grafiske formgiveren visuell kompetanse.

Fra min far og mor har jeg lært å se på de gamle mesteres trenede hånd og  blikk. Jeg har lært å skille mellom godt og dårlig. En grafisk designer må mestre komposisjon på samme måte. Prøve og feile. Ikke ta lett på noe. Gå i dybden. Lære av det som er gjort før. Være kritisk. Se på proporsjonene. I butikklogoer, i dataanimasjoner, i arkitektur, i skrift, i maleri og skulptur.

   Da jeg gikk på akademiet var det de nye mediene som regjerte, klassisk figurasjon og tradisjon ble sett på med forrakt og ansett som  kitsch. I dag er ikke hegemoniet så enkelt å stadfeste som på 90 tallet.. Maleri og tegning er på banen igjen. Teknikkene står side om side og avføder hybrider – nye utrykk. Forhåpnings vis er det det kritiske blikket som er bestemmende og ikke teknikken i seg selv.

    I skjæringspunktet mellom den gamle og den nye kunsten  sto jeg- en sønn som selv ville  bli kunstner.  Noe jeg ble.. Takknemlig er jeg i dag for all den refleksjon og kunnskap som mine foreldre har gitt meg, all den harme og kritikk, skepsisen til amatørskap og lettvinte løsninger. Deres  iherdige kunnskapstrang og arbeidskapasitet. Motet når kritikerne har rast. Når samtidskunsten har gitt dem på båten. Sakte men sikkert har jeg funnet ut av det. Sett verdien av fortiden og blitt inspirert av nåtiden. Mitt liv. Mine oppdagelser. Mitt morsmål. Funnet min egen rute i det store landskapet som  vi kan kalle for livet.

  Det samme landskapet har min far ferdes i en god stund. Tråkket opp stier i. Funnet sine motiver i. Gått seg vill i. Med malekasse på ryggen og med lue på hodet. – Trå varsomt, snakk lavt. Vi er i naturen. Vi er midt i livet.  Se- en havørn. Jeg tror det blåser opp. Du kan se det på skyene.

Gisle Harr

—-

Revitalisering av  plasser med nedlagte fontener, nedsenkninger  eller bassenger

Den runde plassen som folk kaller for CUBA ligger rett ved elva på nedre Grunerløkka, ikke langt fra siloen og arkitekthøyskolen.  Plassen er et eksempel pa et sted som bare ligger brakk og i liten grad blir utnyttet. Det virker som om  noen engang ønsket at denne sirkelformede og svakt konkavt utformede plassen  skulle fungere som en slags plaskedam. Opprinnelig sto det en enorm gasstank her som forsynte området med gass. Nå er imidlertid grønsken i ferd med  sprenge seg vei opp av asfaltdekket og det eneste som skjer her av sosial art er at det arrangeres konsertarrangementer på høytidsdager.  Er plassen ment for ballspill, sykling og andre typer frilek er den ikke sælig innbydende og asfaltdekket er ikke lenger mye å skryte av.  Dette er bare et eksempel  på plasser i Oslo som er glemt av kommunen eller hvor intensjonen med stedet tydeligvis har blitt borte på veien. Det finnes spesielt flere tomme bassenger  og fonteneanlegg rundt i Oslo som av en eller annen grunn er avstengt . Vi ser potensialet i å revitalisere disse nedsenkede fontene og bassenganleggene, ikke minst fordi de på grunn av sin utforming lett kan brukes som utgangspunkt for å anlegge aktive skulpturer eller kunstnerisk utformede leke og aktivitetsplasser . Fordelene ved et nedsenket basseng er at det er avrenning / drenasje i bunn og at det er ferdig planert dvs. delvis opparbeidet. Skulpturer eller store objekter kan plasseres i bassenget med nedsenkbare fundamenter, hvorpå man kan fylle nedsenkningen med grus. Noen ideer: Global dyreskulpturpark Ideen er å utforme en skulpturpark med dyr fra hele verden  i de enkelte dyrenes sæskilte farger, naturtro men forenklet og i ulike måestokker ( slik at man kan klatre eller ri på en bille eller en sommerfugl for eksempel  og en kamel kan bli så liten at den passer for en to åring.) Dette ville passe inn i det geografiske skjæingspunktet mellom øst og vest, og inspirere byens flerkulturelle innbyggere til å kjenne igjen dyr fra deres eget land. Prosjektet kunne inngå i et samarbeid med Naturhistorisk museum,  Labyrint med hødeforskjellerInspirert av klosterruinene på  Hovedøya, der barna elsker å gjemme seg, balansere, klatre og leke mellom, inni og oppå grunnmurene ser vi for oss en slags uregelmessig labyrint med ulike nivår og retninger slik at man kan utfolde seg på samme måe som i kloster ruinene.   Barna kan finne gjemmesteder-  eller bli synlige for hverandre, alt etter hvilket nivå de beveger seg på.. En labyrint kan også kombineres med klatreskulpturer.

 Gisle Harr

( tekst til ide om skulpturparkprosjekt, Hva slags by ønsker vi oss, 2008 )

 

Byggemania

Når de gamle industribyggene i byen forsvinner eller saneres så er det bare et av mange tegn på boliginvasjonen i Oslo indre øst. Områdene rundt Akerselva er nå blitt behørlig utbygd. Grønland er i ferd med å bli et pressområde. Nå står  Rodeløkka for tur. Det er fint med nye boliger. Men med saneringen forsvinner ofte mangfoldet.

Er det er en fremmed tanke å integrere produksjonslokaler for kunst  og kultur i planene for nye boligstrøk?

Imens bygges det på spreng.  Den ene boligblokka mer pregløs enn den andre . Mens bydelene shapes opp forsvinner mye av byens historie og identitet.  Er det kun markedsverdien som skal definere byens innhold og utseende? Hvordan måler man en bys kvaliteter? I antall kontorer – i boligtetthet?

Den gamle delen av Freia sjokoladefabrikk på Rodeløkka har tjent som arbeidslokaler for et flertall billedkunstnere etter at lokalene for noen år siden ble stående tomme. Nå er det slutt. Store deler av bygningen rives i disse dager. Kanskje var det siste gang jeg syklet forbi her forleden? Med sine fine vindusdetaljer og sin varierte teglsteinsfasade er bygningsfasaden både historisk og original.  Industrilokalene har i tillegg størrelsesforhold som gjør dem ypperlige for produksjon av kunst, men også for interessante boligløsninger.

Men presset i markedet tilsier hurtig oppførte boligblokker med lite påkostede bygningsmessige løsninger; lav takhøyde, minimalt med uterom, ofte dårlige materialer i kassebygninger med liten eller ingen arkitektonisk verdi. De nyinnflyttede flytter ofte like fort ut som kommunen rekker å si ”barnehageplass til alle”. Så flytter de nærmere og nærmere utkant Oslo, på jakt etter hageflekken og fjordgløttet.

Indre by får dermed en raskt utskiftbar og dermed stadig mer homogen befolkningsmasse.

Listen over atelierfelleskap og kulturhus som har blitt borte er lang: kulturhuset Borgen i Gamlebyen, Sjokoladefabrikken, Seilduksgata 31, Lakkegata 19- 21, Sandakerveien 102, Akersveien 24-26, Cort Adlers gate og Grunerløkka Lufthavn.

Kulturetaten har i disse dager  tatt initiativet til å  kartlegge Oslo kunstnernes behov .

Det er ikke et minutt for tidlig. Etter å ha investert milliarder i nye signalbygg for kultur mangler kommunen en strategi for å gi kunstproduksjonen i Oslo gode rammer. Imens sliter kunstnerne med kort tids kontrakter, liten forutsigbarhet og stadig flytting til nye saneringsobjekter med dårlig infrastruktur. Nå må kulturbyen Oslo innse at vil man  ha en levende by med både kunstnere og kunstinstitusjoner må man også legge til rette for produksjonsdelen. For nå forsvinner mer og mer av Oslos mangfold.

Imens fyker prisene i været. Flere boliger er kommunens motto. Men på bekostning av hva? Paradoksalt nok må ofte kulturen flytte ut når de som tiltrekkes av den flytter inn i en bydel.

På Aker Brygge var i sin tid en av forutsetningene for å bygge ut at kulturen skulle innlemmes i bydelen. Gradvis de opprinnelige kulturinstitusjonene blitt borte.  Igjen står en hyperkommersiell -og vil mange si, uinteressant bydel.  ar man tatt høyde for denne utviklingen i byggingen av Bjørvika? Her kunne det legges til rette for atelier og produksjonsløsninger i nye bygg med veldig lite ekstrakostnader.

I kunstbyer som Berlin har man ivaretatt kunstproduksjonen med det forbilledlige Kunstwerk -et fellesverksted for produksjon av kunst, der kunstnerne kan leie seg inn for en billig penge. På den måten trenger ikke  kunstnere å kjøpe dyre tjenester på det åpne marked i samme grad.  samtidig opprettholder man et fagmiljø og en verkstedskultur som i Oslo er i ferd med å forsvinne. Kan man få til noe liknende her? Ullevålsveien 5 ( gamle kunst- og håndverkskolen ) har blitt foreslått. Men her hadde kommunen andre planer. Det kunstnerstyrte initiativet Fellesverkstedet har foreslått for kommunen å ta i bruk deler av bygget til verkstedsløsninger som også kunne benyttes av den planlagte videregående skolen, for eksempel med henblikk på undervisning. Slik vil man kunne kombinere behovet  for forutsigbare verkstedsløsninger for kunstnere med undervisning. Dette kunne inngå i en helhetlig plan som kunne gi kulturbyen Oslo et løft også på produksjons siden.

Gisle Harr, styreleder i Norsk Billedhoggerforening