Archives for category: kunst

Å lære ved å gjøre

 

Det er et paradoks at vi i det såkalte kunnskaps samfunnet Norge i praksis- i dag- mister generasjoners kunnskap om hvordan ting blir til fordi håndverk- og industri bedrifter legges ned hyppigere enn nye helsestudioer popper opp. Landet Norge velger å ikke prioritere håndverks- baserte fag, og kunnskapen man får ved å utføre fysiske arbeidsoppgaver som gir kroppslige og håndverksmessige erfaringer forvitres.

 

Ungdom blir lært opp til at nye medier er det eneste som gjelder. Det satses på teknologiske hjelpemidler i stor stil og til store summer. Imens nedprioriteres kunst- og håndverksfagene systematisk ned, ”kosefagene” må vike når kunnskapssamfunnets fantastiske informasjons dippedutter skal bli våre eneste verktøy. Vi kan i dag snakke om en håndverksmessig analfabetisme som er urovekkende høy. Som billedkunster og formidler av mine arbeidsmetoder til barn og unge bl.a. gjennom den Kulturelle skolesekken, hvor vi bl.a. lager skulptur , opplever jeg at målgruppen ofte har minimal erfaring med å håndtere verktøy og jobbe med hendene. De lærer imidlertid fort og er sugne på å lære. Modellering, saging, drilling, bøying av ståltråd, etc., er oppgaver de trener på og ofte mestrer med litt hjelp. Men jeg må som regel begynne på scratch. Her har samfunnet, skolen og ikke minst foreldre sovet i timen.

De kloke hendene , boken av Mattias Tesfaye som kom ut i fjor tar for seg problemstillingene som følger i forvitringen av den erfaringsbaserte kunnskapen. Han nevner Norge som skrekkeksempel på et land der kun råvareproduksjon gjelder. (jfr Klassekampens artikkel 3 sept 2013)

Det er som alle vet økonomiske grunner til dette. Ikke desto mindre blir det en selvforsterkende tendens når man tror at det ikke lønner seg å ta vare på lokal, erfarings basert kunnskap. Tilslutt må man ut av landet, fordi man ikke har noe valg. Fordi ingen lenger tror noe lønner seg. Det viser seg ofte at bruk av lokale bedrifter er både mer bærekraftig og lønnsomt, ikke alltid i forhold til sluttpris , men ofte i form av at man investerer i og opprettholder lokalsamfunnet. Arbeidsledighet og lediggang har som vi vet en høy pris, både for samfunnet og for enkeltmennesket.

Gjennom mine kunstworkshops har jeg hatt udelt positive erfaringer med skolelevers interesse for å lage ting med hendene. Og lærere, som ofte får en førstegangserfaring i en slik arbeidsprosess. Når de har laget en skulptur fra A til Å, oftest på en eller to dager, er det en erfaring de ikke glemmer, men som de, pga. DKS begrensede tidsrom, og dermed mangel på kontinuitet, oftest ikke får sjansen til å bygge videre på. Intet ondt sagt om hverken lærere eller skole. Men fagpersoner er bare de som behersker sitt felt fullt ut. Det vet ikke minst lærerne godt. Jeg mener derfor at håndverkere, kunstnere, mekanikere og andre som jobber med utgangspunkt i fysiske materialer og konstruksjoner bør ta skrittet inn i skolen i form av etablering av oppgående verksteder der elevene , parallelt med teoriundervisningen de har i dag får gjøre konstruktive egenerfaringer der de bruker hender og hode samtidig. Kombinasjonen av, kroppsarbeid, motorisk trening og øvelse i planlegging/ prosjektering gjør denne arbeidsformen unik. Man lærer hvordan ting er sammensatt, om hvordan ulike materialer brukes og oppfører seg, man lærer å samarbeide, i det hele tatt-   hvordan verden er skrudd sammen.

Som Jonas Bals skriver i sin artikkel I Klassekampen, tar Tesfaye til orde for å gjenopprette balansen og sammenhengen mellom teori og praksis. Hvis unge mennesker skal få forståelsen av noe annet enn shopping og multi -tasking , hvis de skal skjønne hvordan ting henger sammen I denne verden og kunne reflektere over konsumsamfunnets ulike sider, er denne tilnærmingsmåten essensiell. Denne erfaringsmodellen har kunstnere praktisert i århundrer. I dag kombinerer kunstnere nedarvet kunnskap med ny teknologi, (slik de forresten alltid har gjort) . Det bør samfunnet ellers også gjøre, før Norge står igjen som et tomt skall av et såkalt informasjonssamfunn, hvor alt bare handler om å dele filer og pleie sitt utseende, hvor den erfaringsmessige analfabetismen er så høy at vi må leie inn hjelp for å vaske trappen og der vi kaster fullt brukbare ting fordi vi ikke er I stand til å reparere dem.

Andrehåndskunnskapen er vår tids svøpe. Vi har iikke lenger noe korrektiv i form av egne erfaringer og da forsvinner den kritiske tilnærmingen. Med fysisk arbeid I kombinasjon med håndverksmessig mestring forebygges også vår mentale helse. Dessuten vil vi trenge færre helsestudioer. Og få flere politkere på sykkel. , andrehåndskunnskap

 

Gisle Harr

Publisert i Klassekampen 14.02.13:

Kunst og kunstproduksjon

Produksjon av kunst kan på mange måter sammenlignes med produksjon av mat:

Matvarer kan ha høy eller lav kvalitet, de er produsert lokalt eller langt unna, de er masseprodusert i store industrielle foretak med ofte mindre bærekraftige produksjonsløsninger og mer eller mindre forsvarlige  produkter, eller laget i småskala bedrifter som i større grad etterstreber grønne produkter og etisk gode forhold for planter og dyr.

Til sammenlikning holder mange kunstverk høy kvalitet;  idemessig , håndverksmessig materialmessig, miljømessig. Andre kunstverk er imidlertid masseproduserte forbruksvarer som har mindre kunstnerisk verdi og er mer forutsigbare, eller stereotype etterlikninger av tidligere kunst.

Kunstverk som  oppfyller idemessige krav kan også være slett utført, eller på den annen side være flott utført men mangle den orginale eller mer dyptgående ideen.

Det kunstverket som først var en god ide kan også bli for polert og miste sin åpenhet og nerve underveis til ferdig verk.

Den progressive kunsten- kunst  som opprør innebærer ofte punkens høylytte og forenklede parolespråk. Her blir alt som sees på som høyverdig forkastet.

Matias Falbakken kan sies å passe inn i denne kategorien, der gaffatape estetiseres på linje med tradisjonalistenes marmor.

Kunstens utførelse og kontekst reflekterer sånn sett kunstnerens ståsted og  livsanskuelse.

Lenge har vi sett monumentalkunst i shiny og glossy materialer med industriell finish-spektakulær og volumøs- i form av monumentalkunst, utsmykninger, museumskunst. Ofte som kulturelt alibi i påkostede næringslivsparker -og bygg, der kunsten fungerer både som inspirasjonskilde og statussymbol.

Astrup Fearnley var tidlig ute for å anskaffe seg en typisk representant for genren:

Jeff Koons. Et verk i porselen som forestiller Michael Jackson sammen med sin lille apekatt, overbevisende produsert av ukjente skulptører/ håndverkere fra lavkostland. Vår egen Bård Breivik flotter seg også med sine storslagne og påkostede materialarbeider, blant annet i form av metallskulpturer , sveiset, drevet ut eller støpt av x antall håndverkere i Kina. En macho- kunst som blir mer overbevisende i tilskuerens øyne jo  større den er og jo mer avansert den er laget.

Slik kan kunstnere i dag sende små modeller over til lavkostland og få verket tilbake fiksferdig for en brøkdel av vestlige produksjonskostnader.

Kunstprosduksjon følger sånn sett  samme mønster som annen vareproduksjon. Det globale markedet styrer. De billigste verkstedene opprettholder og videreutvikler kompetansen inntil de selv skaffer seg underleverandører i andre og enda fattigere land. Slik er kunstprodiuksjon blitt en storindustri, noen vil si –  med imperalistiske undertoner.

De etiske problemstillingene ved å sette bort kunstproduksjonen på denne måten , er selvagt ikke ny. Mens ”lavkostlandene”  før lå langs Akerselva og i andre industristrøk i Norge ble de senere flyttet sydover til Sør Europa og særlig Italia, der norske kunstnere har støpt og hogget ut skulpturer i en årrekke. Man går jo dit kompetansen er så lenge  arbeidskraften ikke er for dyr. Fortsatt står håndverket høyt i hevd i italienske verksteder men generasjoners erfaringer står også der i fare med å dø ut med mindre produksjonsstedene finner nye inntektskilder.

I land som Tyskland, Frankrike og Italia har de tradisjonelle håndverksyrkene knyttet til kunstproduksjon, som bronsestøping, stenhugging og konservering likevel blitt tatt vare på og forvaltet på en annen måte enn her hjemme fordi det er store nok miljøer og større bevissthet rundt verdien av denne kunnskapen .

Midt oppi dette står kunstneren; den edle ridder som skal gi folket sannheten og innsikten, ettertanken og erkjennelsen.  Kunstneren er det nærmeste vi kommer inkarnasjonen av Gud. Kunstnerne blir da også hyllet nærmest som guder, i hvert fall som popstjerner.

Kunstnerens normale hverdag er en annen. Med 8- timers dagen har også kunstneren måtte strukturere -og tilpasse seg. I masseproduksjonens tidsalder har kunsten blitt mer og mer en reaksjon på  komformiteten denne livsstilen innebærer. Et opprør mot det forutsigbare, det tabloide og det uniformerte som gjerne kjennetegner konsum- samfunnet på sitt mest banale.  Reklamens massive kraft som bombarderer hodene våre tar  mer og mer plass i det offentlige rom . Den teknologiske revolusjon som sender visuelle signaler i rekordfart og dermed  blir en ny arena for de kommersielle aktørene som skor seg på ytringstrangen i de sosiale mediene.   Plassen til den frie ytringen utfordres hele tiden av nye reklamefremstøt og strategier. Det er en evig kamp om oppmerksomheten, en kamp der kunsten ofte kommer til kort , hvis den ikke klarer å bli en motstemme-  et alternativ.

På 90- og totusentallet kan man, med dette som klangbunn, grovt sett se to parallelle tendenser i kunsten: den industrielt produserte og glossy kunsten, tilpasningsdyktig i utsmykningssammenheng, prangende, monumental og visuelt slående men samtidig statisk, pedagogisk, ufarlig og næringslivsvennlig.

Den andre retningen er den opprørske kunsten – den som vil vekk fra det industrielle og plettfrie utrykket, derfor blir den den antimonumental og dada inspirert, politisk, miljøbevisst og anti – kommersiell – noe som man ser både  i materialbruk, utførelse og i dens manglende respekt for den gode smak. Denne kunsten går også inn i sosiale  relasjoner – kunsten er ikke lenger nødvendigvis verksorientert men ytrer seg like gjerne gjennom handling  – og blir såkalt relasjonell kunst.

Fortsatt er det imidlertid den verksbaserte kunsten som står for de fleste av kunsterens inntekter og dermed gir kunstnerne anstendig inkom. Så kan man spørre seg om denne kunsten har mistet sin autonome verdi – er ikke kunstneren her blitt en næringslivsvennlig smarting som alle andre på det frie markedet? Med billig arbeidskraft i Kina, tilgang til fancy teknologi og dertil sømløse resultater går kanskje noe av det kunstnerisk genuiene tapt? Vi snakker ikke om kunst lagd på atelieret her, men om industriell produksjon av kunst .Vi nevner i fleng kanoniserte kunstmagnater  som  Jeff Koons, Bjarne Melgaard, Diamen Hirst, Anselm Kiefer, Eilifur Elliasson, Elmgren og Dragseth , som alle driver kunstfabrikker, med  x antall håndverkere – er de ikke fra lavkostland så er de hardtarbeidende kunststudenter, hvorpå heltene selv  kun delegerer – som seg hør og bør for en produksjonsleder i sin egen kunstindustri.

Kunsten kan også – om kunstneren ønsker det- printes ut i 3D formater via vidundere av noen maskiner på høyteknologiske spesialverksteder.

Med denne form for kunstproduksjon som bakteppe; er det betimelig å  diskutere de etiske dilemmaene den moderne kunstnerrollen medfører? Det er lett å bli med i dragsuget men vanskelig å stå i mot, når regningene venter og barna skriker etter nye Ipader. . Kan kunstnere generelt  bli mer bevisst på hva de representerer og hva de ønsker å fremstå som ?

Kan for eksempel kunst i denne kategorien uttrykke  inderlighet og innlevelse eller blir kunsten kun en vare og et  polert trofe skapt for kunstsamlerne eller kommune torgene?  Enten oppdragsgiveren er  privat, statlig eller  kommunal,  er ikke kunstneren forpliktet til å ta stilling til det konsumsamfunnet som han/ hun selv er en del av og som oftest økonomisk avhengig av?

I de alternative kunstneriske praksisene  ligger det noe vesentlig som samfunnet ikke har oppdaget ennå. Problemet i dag er at denne delen av kunstscenen er for intern og dermed ikke når ut.

På den andre siden produseres det monumentalkunst i stor skala men uten at etiske  spørsmål reises rundt produksjonsmetodene.

Et godt alternativ i produksjon av kunst finnes i Fellesverkstedet , et initiativ i Oslo gjort av fagmiljøet selv, der man kan leie seg inn og få profesjonell hjelp til å produsere kunst lokalt, med modell fra suksessmodellen Kunstwerk i Berlin.

Det har nå fått økonomisk støtte og kan inspirere kunstnere til å tenke mer kollektivt og lokalt enn det som har vært vanlig innenfor kunstproduksjon de siste årene.

Gisle Harr

Byggemania

Når de gamle industribyggene i byen forsvinner eller saneres så er det bare et av mange tegn på boliginvasjonen i Oslo indre øst. Områdene rundt Akerselva er nå blitt behørlig utbygd. Grønland er i ferd med å bli et pressområde. Nå står  Rodeløkka for tur. Det er fint med nye boliger. Men med saneringen forsvinner ofte mangfoldet.

Er det er en fremmed tanke å integrere produksjonslokaler for kunst  og kultur i planene for nye boligstrøk?

Imens bygges det på spreng.  Den ene boligblokka mer pregløs enn den andre . Mens bydelene shapes opp forsvinner mye av byens historie og identitet.  Er det kun markedsverdien som skal definere byens innhold og utseende? Hvordan måler man en bys kvaliteter? I antall kontorer – i boligtetthet?

Den gamle delen av Freia sjokoladefabrikk på Rodeløkka har tjent som arbeidslokaler for et flertall billedkunstnere etter at lokalene for noen år siden ble stående tomme. Nå er det slutt. Store deler av bygningen rives i disse dager. Kanskje var det siste gang jeg syklet forbi her forleden? Med sine fine vindusdetaljer og sin varierte teglsteinsfasade er bygningsfasaden både historisk og original.  Industrilokalene har i tillegg størrelsesforhold som gjør dem ypperlige for produksjon av kunst, men også for interessante boligløsninger.

Men presset i markedet tilsier hurtig oppførte boligblokker med lite påkostede bygningsmessige løsninger; lav takhøyde, minimalt med uterom, ofte dårlige materialer i kassebygninger med liten eller ingen arkitektonisk verdi. De nyinnflyttede flytter ofte like fort ut som kommunen rekker å si ”barnehageplass til alle”. Så flytter de nærmere og nærmere utkant Oslo, på jakt etter hageflekken og fjordgløttet.

Indre by får dermed en raskt utskiftbar og dermed stadig mer homogen befolkningsmasse.

Listen over atelierfelleskap og kulturhus som har blitt borte er lang: kulturhuset Borgen i Gamlebyen, Sjokoladefabrikken, Seilduksgata 31, Lakkegata 19- 21, Sandakerveien 102, Akersveien 24-26, Cort Adlers gate og Grunerløkka Lufthavn.

Kulturetaten har i disse dager  tatt initiativet til å  kartlegge Oslo kunstnernes behov .

Det er ikke et minutt for tidlig. Etter å ha investert milliarder i nye signalbygg for kultur mangler kommunen en strategi for å gi kunstproduksjonen i Oslo gode rammer. Imens sliter kunstnerne med kort tids kontrakter, liten forutsigbarhet og stadig flytting til nye saneringsobjekter med dårlig infrastruktur. Nå må kulturbyen Oslo innse at vil man  ha en levende by med både kunstnere og kunstinstitusjoner må man også legge til rette for produksjonsdelen. For nå forsvinner mer og mer av Oslos mangfold.

Imens fyker prisene i været. Flere boliger er kommunens motto. Men på bekostning av hva? Paradoksalt nok må ofte kulturen flytte ut når de som tiltrekkes av den flytter inn i en bydel.

På Aker Brygge var i sin tid en av forutsetningene for å bygge ut at kulturen skulle innlemmes i bydelen. Gradvis de opprinnelige kulturinstitusjonene blitt borte.  Igjen står en hyperkommersiell -og vil mange si, uinteressant bydel.  ar man tatt høyde for denne utviklingen i byggingen av Bjørvika? Her kunne det legges til rette for atelier og produksjonsløsninger i nye bygg med veldig lite ekstrakostnader.

I kunstbyer som Berlin har man ivaretatt kunstproduksjonen med det forbilledlige Kunstwerk -et fellesverksted for produksjon av kunst, der kunstnerne kan leie seg inn for en billig penge. På den måten trenger ikke  kunstnere å kjøpe dyre tjenester på det åpne marked i samme grad.  samtidig opprettholder man et fagmiljø og en verkstedskultur som i Oslo er i ferd med å forsvinne. Kan man få til noe liknende her? Ullevålsveien 5 ( gamle kunst- og håndverkskolen ) har blitt foreslått. Men her hadde kommunen andre planer. Det kunstnerstyrte initiativet Fellesverkstedet har foreslått for kommunen å ta i bruk deler av bygget til verkstedsløsninger som også kunne benyttes av den planlagte videregående skolen, for eksempel med henblikk på undervisning. Slik vil man kunne kombinere behovet  for forutsigbare verkstedsløsninger for kunstnere med undervisning. Dette kunne inngå i en helhetlig plan som kunne gi kulturbyen Oslo et løft også på produksjons siden.

Gisle Harr, styreleder i Norsk Billedhoggerforening

Welcome to WordPress.com. This is your first post. Edit or delete it and start blogging!