Byggemania

Når de gamle industribyggene i byen forsvinner eller saneres så er det bare et av mange tegn på boliginvasjonen i Oslo indre øst. Områdene rundt Akerselva er nå blitt behørlig utbygd. Grønland er i ferd med å bli et pressområde. Nå står  Rodeløkka for tur. Det er fint med nye boliger. Men med saneringen forsvinner ofte mangfoldet.

Er det er en fremmed tanke å integrere produksjonslokaler for kunst  og kultur i planene for nye boligstrøk?

Imens bygges det på spreng.  Den ene boligblokka mer pregløs enn den andre . Mens bydelene shapes opp forsvinner mye av byens historie og identitet.  Er det kun markedsverdien som skal definere byens innhold og utseende? Hvordan måler man en bys kvaliteter? I antall kontorer – i boligtetthet?

Den gamle delen av Freia sjokoladefabrikk på Rodeløkka har tjent som arbeidslokaler for et flertall billedkunstnere etter at lokalene for noen år siden ble stående tomme. Nå er det slutt. Store deler av bygningen rives i disse dager. Kanskje var det siste gang jeg syklet forbi her forleden? Med sine fine vindusdetaljer og sin varierte teglsteinsfasade er bygningsfasaden både historisk og original.  Industrilokalene har i tillegg størrelsesforhold som gjør dem ypperlige for produksjon av kunst, men også for interessante boligløsninger.

Men presset i markedet tilsier hurtig oppførte boligblokker med lite påkostede bygningsmessige løsninger; lav takhøyde, minimalt med uterom, ofte dårlige materialer i kassebygninger med liten eller ingen arkitektonisk verdi. De nyinnflyttede flytter ofte like fort ut som kommunen rekker å si ”barnehageplass til alle”. Så flytter de nærmere og nærmere utkant Oslo, på jakt etter hageflekken og fjordgløttet.

Indre by får dermed en raskt utskiftbar og dermed stadig mer homogen befolkningsmasse.

Listen over atelierfelleskap og kulturhus som har blitt borte er lang: kulturhuset Borgen i Gamlebyen, Sjokoladefabrikken, Seilduksgata 31, Lakkegata 19- 21, Sandakerveien 102, Akersveien 24-26, Cort Adlers gate og Grunerløkka Lufthavn.

Kulturetaten har i disse dager  tatt initiativet til å  kartlegge Oslo kunstnernes behov .

Det er ikke et minutt for tidlig. Etter å ha investert milliarder i nye signalbygg for kultur mangler kommunen en strategi for å gi kunstproduksjonen i Oslo gode rammer. Imens sliter kunstnerne med kort tids kontrakter, liten forutsigbarhet og stadig flytting til nye saneringsobjekter med dårlig infrastruktur. Nå må kulturbyen Oslo innse at vil man  ha en levende by med både kunstnere og kunstinstitusjoner må man også legge til rette for produksjonsdelen. For nå forsvinner mer og mer av Oslos mangfold.

Imens fyker prisene i været. Flere boliger er kommunens motto. Men på bekostning av hva? Paradoksalt nok må ofte kulturen flytte ut når de som tiltrekkes av den flytter inn i en bydel.

På Aker Brygge var i sin tid en av forutsetningene for å bygge ut at kulturen skulle innlemmes i bydelen. Gradvis de opprinnelige kulturinstitusjonene blitt borte.  Igjen står en hyperkommersiell -og vil mange si, uinteressant bydel.  ar man tatt høyde for denne utviklingen i byggingen av Bjørvika? Her kunne det legges til rette for atelier og produksjonsløsninger i nye bygg med veldig lite ekstrakostnader.

I kunstbyer som Berlin har man ivaretatt kunstproduksjonen med det forbilledlige Kunstwerk -et fellesverksted for produksjon av kunst, der kunstnerne kan leie seg inn for en billig penge. På den måten trenger ikke  kunstnere å kjøpe dyre tjenester på det åpne marked i samme grad.  samtidig opprettholder man et fagmiljø og en verkstedskultur som i Oslo er i ferd med å forsvinne. Kan man få til noe liknende her? Ullevålsveien 5 ( gamle kunst- og håndverkskolen ) har blitt foreslått. Men her hadde kommunen andre planer. Det kunstnerstyrte initiativet Fellesverkstedet har foreslått for kommunen å ta i bruk deler av bygget til verkstedsløsninger som også kunne benyttes av den planlagte videregående skolen, for eksempel med henblikk på undervisning. Slik vil man kunne kombinere behovet  for forutsigbare verkstedsløsninger for kunstnere med undervisning. Dette kunne inngå i en helhetlig plan som kunne gi kulturbyen Oslo et løft også på produksjons siden.

Gisle Harr, styreleder i Norsk Billedhoggerforening

Reklamer