Å lære ved å gjøre

 

Det er et paradoks at vi i det såkalte kunnskaps samfunnet Norge i praksis- i dag- mister generasjoners kunnskap om hvordan ting blir til fordi håndverk- og industri bedrifter legges ned hyppigere enn nye helsestudioer popper opp. Landet Norge velger å ikke prioritere håndverks- baserte fag, og kunnskapen man får ved å utføre fysiske arbeidsoppgaver som gir kroppslige og håndverksmessige erfaringer forvitres.

 

Ungdom blir lært opp til at nye medier er det eneste som gjelder. Det satses på teknologiske hjelpemidler i stor stil og til store summer. Imens nedprioriteres kunst- og håndverksfagene systematisk ned, ”kosefagene” må vike når kunnskapssamfunnets fantastiske informasjons dippedutter skal bli våre eneste verktøy. Vi kan i dag snakke om en håndverksmessig analfabetisme som er urovekkende høy. Som billedkunster og formidler av mine arbeidsmetoder til barn og unge bl.a. gjennom den Kulturelle skolesekken, hvor vi bl.a. lager skulptur , opplever jeg at målgruppen ofte har minimal erfaring med å håndtere verktøy og jobbe med hendene. De lærer imidlertid fort og er sugne på å lære. Modellering, saging, drilling, bøying av ståltråd, etc., er oppgaver de trener på og ofte mestrer med litt hjelp. Men jeg må som regel begynne på scratch. Her har samfunnet, skolen og ikke minst foreldre sovet i timen.

De kloke hendene , boken av Mattias Tesfaye som kom ut i fjor tar for seg problemstillingene som følger i forvitringen av den erfaringsbaserte kunnskapen. Han nevner Norge som skrekkeksempel på et land der kun råvareproduksjon gjelder. (jfr Klassekampens artikkel 3 sept 2013)

Det er som alle vet økonomiske grunner til dette. Ikke desto mindre blir det en selvforsterkende tendens når man tror at det ikke lønner seg å ta vare på lokal, erfarings basert kunnskap. Tilslutt må man ut av landet, fordi man ikke har noe valg. Fordi ingen lenger tror noe lønner seg. Det viser seg ofte at bruk av lokale bedrifter er både mer bærekraftig og lønnsomt, ikke alltid i forhold til sluttpris , men ofte i form av at man investerer i og opprettholder lokalsamfunnet. Arbeidsledighet og lediggang har som vi vet en høy pris, både for samfunnet og for enkeltmennesket.

Gjennom mine kunstworkshops har jeg hatt udelt positive erfaringer med skolelevers interesse for å lage ting med hendene. Og lærere, som ofte får en førstegangserfaring i en slik arbeidsprosess. Når de har laget en skulptur fra A til Å, oftest på en eller to dager, er det en erfaring de ikke glemmer, men som de, pga. DKS begrensede tidsrom, og dermed mangel på kontinuitet, oftest ikke får sjansen til å bygge videre på. Intet ondt sagt om hverken lærere eller skole. Men fagpersoner er bare de som behersker sitt felt fullt ut. Det vet ikke minst lærerne godt. Jeg mener derfor at håndverkere, kunstnere, mekanikere og andre som jobber med utgangspunkt i fysiske materialer og konstruksjoner bør ta skrittet inn i skolen i form av etablering av oppgående verksteder der elevene , parallelt med teoriundervisningen de har i dag får gjøre konstruktive egenerfaringer der de bruker hender og hode samtidig. Kombinasjonen av, kroppsarbeid, motorisk trening og øvelse i planlegging/ prosjektering gjør denne arbeidsformen unik. Man lærer hvordan ting er sammensatt, om hvordan ulike materialer brukes og oppfører seg, man lærer å samarbeide, i det hele tatt-   hvordan verden er skrudd sammen.

Som Jonas Bals skriver i sin artikkel I Klassekampen, tar Tesfaye til orde for å gjenopprette balansen og sammenhengen mellom teori og praksis. Hvis unge mennesker skal få forståelsen av noe annet enn shopping og multi -tasking , hvis de skal skjønne hvordan ting henger sammen I denne verden og kunne reflektere over konsumsamfunnets ulike sider, er denne tilnærmingsmåten essensiell. Denne erfaringsmodellen har kunstnere praktisert i århundrer. I dag kombinerer kunstnere nedarvet kunnskap med ny teknologi, (slik de forresten alltid har gjort) . Det bør samfunnet ellers også gjøre, før Norge står igjen som et tomt skall av et såkalt informasjonssamfunn, hvor alt bare handler om å dele filer og pleie sitt utseende, hvor den erfaringsmessige analfabetismen er så høy at vi må leie inn hjelp for å vaske trappen og der vi kaster fullt brukbare ting fordi vi ikke er I stand til å reparere dem.

Andrehåndskunnskapen er vår tids svøpe. Vi har iikke lenger noe korrektiv i form av egne erfaringer og da forsvinner den kritiske tilnærmingen. Med fysisk arbeid I kombinasjon med håndverksmessig mestring forebygges også vår mentale helse. Dessuten vil vi trenge færre helsestudioer. Og få flere politkere på sykkel. , andrehåndskunnskap

 

Gisle Harr